Landsskytterstevnet i Oppdal 2013

Det føles som om LS nesten var over før det hadde begynt for min del. Da jeg hadde skutt ferdig hadde jeg egentlig bare lyst til å skyte mer - en stor motsetningen til hvordan jeg har følt det resten av uka. Som vanlig har jeg gått og hatt en "jeg gruer meg-følelse" fra tid til annen i kroppen. Det er sprøtt at alt liksom skal klaffe den ene gangen i året, og for min del begynner det å bli en del år siden jeg gjorde det bra på LS.

Jeg var til en fordandring 2,5 time før oppropstiden på LS-arenaen. Jeg bare tuslet rundt på plassen, testet avtrekket fordi jeg hadde tiden til det og det viste seg og være litt for lett. Men da var det ikke noe problem å ta turen bort i Norma-teltet og få skrudd det litt til. Jeg satt litt å så på skytingen og ruslet igjen litt rundt omkring. Det var igrunn veldig deilig - det var akkurat som om jeg følte meg helt alene på arenaen. At det ikke var noen andre enn meg som brydde seg om hva jeg skjøt. Det var igrunn en veldig deilig følelse.


Tiden gikk sakte, men sikkert fremover og det var ikke noe stress. Jeg kledde på meg og tok til og med med meg børsa bort til den ene siden av 200-meterstandplassen og stod å siktet mot skive 18. Min skive. Jeg var rolig og det var ikke mye bevegelse i børsa. Jeg passet på å jobbe med avspenningen i kroppen og fokuserte på triggerne - grep, ro, tøff - bruke de til det de var ment til å brukes til!

Hadde tydeligvis en stirrekonkurranse med fotografen.. :p
Da jeg endelig hadde opprop var målet og komme seg inn før tiden i teltet ble for kort. Jeg ville nemlig lytte til etpar iMaxfocus-spor som jeg har på iPhonen min. Jeg gjorde det samme ifjor, og dette hjalp stort. Hittils i år hadde jeg ikke brukt det, så min eneste bekymring var om jeg kom til å bli for avspent og dermed passiv på avtrekket. Men jeg tenkte at siden jeg egentlig var klar over at dette kunne skje - så ville jeg ikke la det skje.. Uansett, jeg fant omsider stolen min og spilte av spor nr. 8: "konkurranseforberedelser".. Jeg skjønte tidlig at det ville fungere. Jeg var ganske kald i kroppen, men da stemmen ba meg puste langsomt og rolig og kjenne på at varmen spredde seg ned i fingertuppene, ja da kjente jeg det! I tillegg rakk jeg å høre på spor nummer 6: "tankekontroll og selvtillitstrening". Jeg hadde akkurat "våknet" fra lyttingen da vi ble kalt ut av teltet og inn på standplass. Jeg kjente roen i kroppen og var veldig klar og gledet meg igrunn til å komme igang med skytingen. En sjelden, men utrolig fin følelse å ha!

(Stillbilde fra sendingen til NRK)
Jeg gikk smilende inn på standplass og tenkte meg ikke om to ganger om dette kunne "gå over" etterhvert. Jeg bare feide bort tanken og beholdt fokus - pust og arbeidsoppgaver.

Jeg vurderte litt om jeg skulle skyte prøveskudd på stående, men siden dette ikke er noe jeg har gjort før i år så valgte jeg å kjøre det samme opplegget som jeg pleide. Innskytingen gikk igrunn ganske smertefritt på liggende. Jeg begynte utrolig bra med tre tette innertiere før jeg beveget meg litt opp og til høyre. Jeg skrudde derfor, men var samtidig nøye på hvordan jeg slappet og av og lå - uten å stresse meg opp.

Så var det klart for de tellende skudda. Riktig skive - skive 18 - det stod øverst på huskelista! Jeg var rolig og det så også veldig bra ut i siktet. Det var nesten så jeg var forundret over at det ikke var mer puls i børsa! Allikevel synes jeg at det første skuddet ikke var bra - det glapp litt ut. Resten skjerpet jeg meg max på og det så utrolig fint ut. Jeg ble derfor ekstra glad da jeg så på anvisningen at "glippskuddet" faktisk bare ble en X.3, mens resten var sentrumstiere! En flott start og godfølelsen var fortsatt tilstede :D

(Stillbilde fra sendingen til NRK)
 Da var det tid for stående. Her har jeg slitt litt med å finne nullstillingen den siste tiden, men merket godt at kombinasjonen av den lille tørrtreningen på utsiden av standplassen + de lave skuldrene hjalp mye. Jeg skrudde som vanlig de tre kneppene til høyre og var klar. Skive 18 - grep - ro - tøff. Begynte på nytt hvis det ikke var rolig. Spesielt dette med pustingen var viktig - og jeg tenkte på Oslo Østre-veteranen som hadde påpekt dette ved en av treningene jeg hadde der oppe.. "du må puste mye mer".. Så da gjorde jeg det. Alle skudda ble gjennomført bra - det var ingen panikkskyting eller "møte med skuldra". Jeg var tøff og tok blinken. Jeg kunne si til meg selv at jeg var fornøyd med gjennomføringen min - uansett hva resultatet måtte bli.. Det  ble fem niere rett ut til høyre - fire i samling, og en litt høy. Dette vitnet ikke akkurat til en som hadde hatt full panikk og total sprekk på serien sin. Men heller en som ikke hadde dagen - igjen..

Kommer ikke til å glemme denne samlingen,
ei heller følelsen på stående med det første..
Jeg var ikke sint da jeg satte meg ned for å skyte kne. Heller ikke skuffet, men mer "forvirret".. og på en måte følte jeg litt at slaget allerede var tapt. Men jeg registrerte at det var dit energien bar, og jeg måtte rett og slett ta meg sammen og "redde stumpene". Jeg kom plutselig på at jeg hadde jo skutt endel bra kneserier den siste tiden, så jeg kunne jo fortsatt få det til. Dessuten var pulsen lavere enn på stående. Nå gjaldt det derfor å finne knestillingen ordentlig og slappe av. Men det merkelige var at jeg på en måte ikke fant knestillingen helt. Det var ok, men ikke som det pleier å være. Ikke skjønte jeg helt hva jeg manglet heller, men tenkte at det så jo greit ut i siktet og at det sikkert bare var litt ekstra spenninger som jeg kunne kontrollere ved å jobbe bra med avspenningen.. Som tenkt, så gjort. Jeg så jeg hadde et litt dårlig skudd, ellers var det bra. Nok en gang var jeg fornøyd med det jeg hadde gjort. Anvisningen ville det annerledes - to uforklarlige åttere og en 9.9.. Det var tydeligvis ingen høyere makter på min side i dag nei.  Det var rett og slett spikeren i kista for mitt håp om å se 240-tallet på LS.

For meg var denne serien ganske så uforklarlig. Derfor måtte jeg rett og slett skyte noen av prøveskudda på kne. Jeg stolte ikke lenger på liggende som nullpunkt for innskruingen, og ville finne ut hva som hadde skjedd på kne. Og etter noen skudd begynte jeg å skjønne at stillingen ikke hadde vært optimal. Jeg hadde rett og slett ikke hatt børsa plassert nok over venstrearmen slik jeg har kommet frem til denne sommeren. Rekylopptaket ble for mye over på høyresiden og med en litt spent høyreskulder får man raskt utdragere man ikke ser til venstre. Det hadde vært greit å vite før LS igrunn, men nei.

Jeg avsluttet med noen prøveskudd på stående for å være klar til grunnlaget. Det gikk litt her og der, og mest fordi jeg hadde mistet litt av piffen etter knemissen. Men siden jeg skjønte "problemet", var det ikke annet å gjøre enn å ta seg selv i nakken og jobbe knallhardt med fokuset.

Ild ble ropt og jeg skulle ikke stresse avgårde det første skuddet. Det gjorde sitt til at jeg ble litt passiv og dro ut det første skuddet. Nei.. tenkte jeg. Men så valgte jeg å bruke det som en ekstra "avspenningsmanøver". Nå hadde jeg liksom hatt en utdrager, så nå kunne spenningen slippe enda mer i kroppen (ikke det at jeg var spesielt anspent fra før, men alle monner drar). Derfra kontrollerte jeg de to neste skudda uten stress, i tillegg til at jeg hadde disponert tiden bra. Det samme gjaldt på kne. Jeg tror aldri nesten jeg har vært så rolig på kne i et grunnlag før i mitt liv. Og nå satt jeg sånn som jeg skulle sitte, og skudda gikk avgårde raskt! Dette gav meg igjen veldig god tid på liggende. Også her var det nesten ikke puls i børsa, og jeg skjøt fire fine skudd med vestrearmen helt avspent. Null problem med tiden. Ha - det var en utrolig god avslutning på det som startet poengmessig veldig dårlig tenkte jeg. Ja, nå var jeg fornøyd med gjennomføringen på 9 av de 10 skudda!

Jeg hadde ikke mye å tape før anvisningen, og det var heller ikke et sjokk at det første ståendeskuddet ble en lav åtter. Jeg var egentlig bare glad for at den ikke gikk lenger ut. Jeg ble imidlertid veldig glad da jeg så de to neste ståendeskudda ble tiere, og enda mer glad da de tre neste skudda på kne satt fint samlet i tieren! Så var det denne liggendeskytingen min som jeg ikke har hatt oversikt over på en stund. Ikke overraskende kom det tre niere ut til høyre uten at jeg skjønte hvorfor - pluss en innertier til slutt. Hadde jeg visst hvor mye jeg eventuelt skal skru mellom hver stilling, så hadde jeg gjort det. Men denne stillingsskruingen på liggende er nytt for meg og jeg kunne ikke forutsett det.

140 - 235 poeng

Sånn er skyting - det hjelper ikke bare å kontrollere nerver, være nøye med nullstillingen og ha en bra gjennomføring - samlingene må også sitte i midten. Men i slike situasjoner som i dag er det så viktig at man klarer å se forbi poengsummene. For nettopp det å spørre seg selv etter hver serie om man er fornøyd med gjennomføringen kan gjøre at man allikevel sitter igjen med en god følelse i kroppen selv om poengsummen ble lav. Det hjelper faktisk ikke å bli sur og sint - det vet jeg alt om. Det som derimot hjelper er en ærlig gjennomgang av ens egen skyting før anvisningen. Det er ikke lett å stå på standplass på LS - det er noe ekstra, med militærfolk og kameraer overalt. Og i mange år har jeg slitt enormt mye med helt ufattelig fæle nerver som har gitt meg den store skjelven. Men to år på rad nå så har jeg klart å snu dette til to positive opplevelser på standplass. Det er noe jeg faktisk er stolt over, for det trodde jeg aldri i livet jeg kom til å få oppleve!

I år har jeg også at en annen utfordring og det er at jeg har manglet den store gnisten til å skyte. Ja, jeg har trent en del, men mye fordi jeg følte jeg måtte og ikke fordi jeg ville. Jeg vurderte til og med å droppe årets LS fordi jeg ikke hadde motivasjonen. Jeg orket ikke mer av dette presset og all den tiden som går med til forberedelser. Men jeg ble med - riktignok uten å gå feltløypa, men jeg skjøt bane og gjorde mitt beste ut i fra mine forutsetninger.

Jeg hater å se mitt navn sammen med et dårlig resultat - ja, det gjør jeg virkelig. Og nok en gang måtte jeg se det skje. Men det er en risiko jeg må ta hvis jeg en dag skal klare å nå målet om å se 240-tallet igjen på LS, og kanskje få med meg en stjerne. Men som jeg skrev innledningsvis så gikk jeg av standplass og hadde skikkelig lyst til å skyte mer! Jeg følte at jeg hadde så mye mer jeg ønsket å bevise for meg selv og alle andre som hadde fulgt med. Enda flere ting falt på plass der inne på standplassen og det føltes som om jeg skulle sprekke av all den gode energien jeg hadde i kroppen. "Dette var jo gøy - dette kunne jeg jo få til - kom igjen, la meg få vise alle sammen!" "Gamle" Maren ville vært skikkelig irritert og sint og frustrert. Kastet pølla og hansken og kanskje skyldt på børsa eller vinden? Eller jeg hadde vært så skuffa og lei meg at jeg hadde begynt å gråte. Man håper jo så inderlig.. Men "nye" Maren går altså av LS-standplassen med 235 poeng og kjenner en indre mestringsglede og godfølelse i kroppen! Og ingen skulle ta den fra meg - den var min!

Så hva har skjedd? Det første jeg tenker på er Anne Grethe Jeppesen. Helt siden vi ble kjent har gjennomføringen vært hennes fokus. Alt annet var uinteressant. Det skulle ikke være fokus på poengsum - kun på gjennomføringen av hvert eneste skudd. Øve inn triggere og gjøre det samme hver gang. Ikke la seg påvirke at ytre eller indre potensielle påvirkninger, men være i nuet, beholde fokuset og roen. Og når du får til det, kan du få til alt - det skjønner jeg nå.

Slikt tar tid, og jeg har fortsatt en vei å gå. Forsatt har jeg få treningstimer og enda ferre stevner. Om jeg skal fortsette videre akkurat nå, eller ta en liten pause og finne tilbake til gnisten igjen er jeg ikke sikker på nå. Men en ting som er sikkert er at jeg har to LS hvor jeg har kost meg og hatt kontroll på nervene på standplass. Finner jeg gnisten igjen som gir meg treningsgleden og konkurransemotivasjonen tilbake er jeg overbevist over at jeg kommer til å nå mine mål. Og da mener jeg virkelig seriøst overbevist - punktum! :)
Meg og min snille mann :)
På førsten av LS bodde vi på hytta til svigers som ligger ca 40 minutter unna Oppdal.
På søndag og etter stormen flyttet vi inn på Skifer Hotel for å komme nærmere LS.
Må si det var deilig å trekke seg tilbake på hotellet da natten kom
- savnet ikke campingvogna!
Bildet ble tatt på veien hjem. Det var deilig å se den blå himmelen igjen..
..og minst like trivelig å se disse to karene igjen!

PS: har du lyst så kan du også følge meg på instagram: marenheiskyting ;)

5. august 2013 - Skogsløp med skyting

Vanligvis ville det kommet et langt innelgg som møysommelig forklarte hvordan jeg gjennomførte årets feltløype på LS. I tillegg ville det sikkert stått en del irritasjonsfraser og noen tirader om hvor lei jeg var felt. Men i år slipper jeg å skrive om det - og du, som tilfeldigvis er inne på bloggen og leser - slipper å lese om det. For som jeg skrev før jeg dro - jeg skulle ikke skyte felten i år.. ;)

Det er klart det var rart å ikke skulle labbe rundt slik som jeg har gjort år etter år (en gang i året). Jeg var med søskenbarnet mitt på hennes feltrunde på fredagen, og ble positivt overrasket over løypa i år. Den var 3,5 km lang, i litt varierende terreng med en finfin oppoverbakke som sikkert en del skyttere merka. Det liker jeg. Men det beste var at arragørene faktisk hadde klart å plassere skivene relativt "rett frem" - imotsetning til Voss hvor det føltes som vi skjøt rett opp i lufta. Det er en stor forbedring! Så jeg merket når mandagen kom at det klødde litt i avtrekksfingeren, det skal jeg ærlig innrømme. Men så var det dette med tid - innskyting, trening og generelle forberedelser. Som sagt så skyter jeg ikke bare for å skyte - jeg skyter med den intensjonen å skyte bra. Derfor føler jeg det var riktig av meg å faktisk kjenne på magefølelsen å droppe feltrunden i år. Da vet jeg hvordan det føles og hva det evntuelt gjør for meg.

Men helt feltfri hadde jeg ikke. Det har blitt en årlig tradisjon å være med på den uhøytidlige konkurransen "Skogsløp med skyting" på LS. Det er rett og slett et lavterskeltilbud for alle og enhver hvor man får testet skyting med høy puls og løping. Opplegget er som følger: løper en runde (ca 600 meter), skyter seks skudd liggende på Lesjaskiva på 100-meter, løper en runde, skyter nye seks skudd på liggende, for så å avslutte med en siste løpsrunde. Vi holdt til på minneskytingen til finfelten og runden startet ved enden av "skive-anvisningen", løp nedover på et ganske så steinete underlag langsmed skogen, forsatte litt mot arenaområdet, for så å løpe oppover og bratt gjennom skogen opp mot "skive-anvisningen" og ned på standplass.

Egentlig hadde jeg glemt remma til børsa i år, men takket være Magne Landrø og alltid like kundeserviceinnstilte Ola Fosshaug, fikk jeg låne en slags jaktrem. Jeg kunne ikke sette den på børsa, men den gav meg støtte til hånda og var enkel å ha på rundt armen - genialt igrunn, så tusen hjertelig takk for lånet!!


Jeg er og blir et konkurransemenneske, så jeg var spent før starten gikk. Oppvarming er ikke min spesialitet akkurat, men siden jeg har brent meg litt på det før så prøvde jeg å få til noen smådrag borti skogen. Vi var mange til start - ca. 23 folk i alle aldre, så det var litt kaos i det alle startet å springe nedover den steinete bakken. Jeg havnet bak noen "småfolk", men visste at det ikke var noe vits å stresse med å komme seg fremover i "køen" for det ville naturlig løse seg opp etterhvert. Det er heller ingen god ide å bruke opp alt "løpskruttet" på den første runden!


Det banka hardt i brystet allerede inn mot den første skytingen. Spesielt den siste bratte skogsdelen med løping i lyngen var skikkelig tung! Adrenalinet pumpa bra og jeg prøvde å ta i det jeg hadde innabords og roe litt ned mot standplass. Av erfaring var planen å skyte litt mer kontrollert i år enn i fjor for å ikke tape undørvendig tid på "bom". Det hoppa allikevel bra inni siktet og det var ikke lett å holde børsa siden den ikke satt godt i skuldra. Derfor var det kun selvsikre avtrekk som gjaldt. Skal dog ikke påstå at det var rund blink hver gang jeg trakk av.. ;)


Allerede på andre løpsrunden tenkte jeg at detta var no skit. Skulle vært sprekere gitt! Nå gikk det på ren vilje. Skytingen gikk heldigvis noe bedre så det ut til, så nå måtte jeg bare bite tenna sammen og dra på det jeg hadde ned bakken siden det var der jeg kunne tjene noen sekunder. Det gikk så capsen blåste avgårde, men den hadde ikke jeg tid til å plukke opp - jeg skulle i mål.


Den siste bakken i skogen i lynga var helt jævlig. Det var tomt i kroppen - null niks mer å gi. Nå gjaldt det bare å karre seg i mål uten å snuble eller ramle bakover. Det klarte jeg heldigvis. O2-opptaket er visstnok ikke helt på Dæhlie-nivå.. ;)

Sliten!!!
Jeg hadde i hvert fall gitt alt og det eneste som gjenstod var anvisningen. Før jeg dro hjemmefra hadde jeg skutt inn børsa på Lesjaskiva for dette formålet. Det var litt vind, men skrudde ingenting fordi det kun var snakk om 100-meter og skarpe skudd.


Det er klart jeg var litt spent på hvor skudda satt i skiva - sort = treff, alt annet var bom. Det ble 9 av 12 treff og det må jeg si meg rimelig godt fornøyd med. Ett treff mer enn i fjor, men jeg var nok i bedre form i år - tiden ble 8:45. Er litt usikker på distansen for den var nok ikke helt nøyaktig oppmålt. Men jeg vet jeg er i bedre form i år enn ifjor. Det irriterer meg dog bittelitt at jeg nok en gang glemte remma mi i år, men til neste år kanskje..?

Selv om det både var tungt og mye puls i siktet synes jeg dette er innmari gøy. Det gir meg energi, og jeg får lyst til være med på slikt mer. Desverre er det vel nesten ingen som arrangerer slikt, men jeg vet at det vil bli arrangert NM i skogsløp 22. oktober på Løvenskioldbanen.. Det frister veldig må jeg si. Men opplegget er ganske så annerledes - 200-meter, 6 skudd ligg, 6 skudd stående, 3 km og eventuelt strafferunder.. :p 

Her må det i så fall trenes!

3. august 2013 - Norgescupstevne i Sunndal

I dag skjøt jeg det ene Norgescup-stevnet som jeg er påmeldt til i år. Det var mest for treningens skyld, men jeg var mildt sagt skeptisk til å skyte når jeg satt oppe i hytta i Grødalen og vinden tok godt tak i hytta. Det skulle vise seg at denne vinden senere på dagen skulle nå Oppdal og gjøre store ødeleggelser.

Vi dro nedover til Sunndal skytterlag da det nærmet seg skytetiden. Det var fortsatt en del vind, men ikke like ille som før på dagen. En annen grunn til at jeg ville skyte var fordi familien til "kællen" min, Hans Jørgen var med. De hadde lyst til å se "hvordan denne skytingen fungerer".. De har alltid hørt om meg som er på ditt eller datt og skyter, men hva jeg egentlig driver med vet de lite om. I tillegg har de alltid kjørt forbi Sunndal skytebane, men aldri vært på selve banen - ikke jeg heller for den sakens skyld, men det var jo artig å besøke en bane i nærområdet til hytta til svigers i nærheten.

Jeg må jo si at jeg lot meg sjarmere av Sunndals skytebane. Bare det at vi parkerte på den andre siden av veien, og at det var en liten tunnelundergang til banen har jeg aldri sett før. Morro. Og i det man kom ut av undergangen ble man møtt av et korps, men "trommis". Det har jeg heller aldri opplevd på et skytestevne. Det var visstnok pausemusikk. I ettertid ble jeg også fortalt at kioskdamene og andre folk som hjalp til var lokale ildsjeler som alltid hjelper til hvis det skulle pågå noe i lokalsamfunnet - samme hva det måtte være. Slikt er godt å se!



Banen i seg selv var også veldig fin. Det virket som om standplassen var relativt ny og det var flinke folk på banen. Eneste minuset for min del var at jeg nok en gang skjøt i oppoverbakke. Det funker tydeligvis ikke helt for meg. Skytemessig slet jeg med å skru meg inn, og på førsten var jeg rett og slett ikke helt tilstede i hodet og kroppen. Det var akkurat som om jeg ikke ville dette nok. Jeg manglet tøffheten. Allikevel synes jeg at den første liggendeserien var litt rar. Det så bra ut i siktet og det føltes bra når jeg trakk av - avspent og fin. Men avisningen viste en litt lav serie med spredning, 48 poeng. Tenkte derfor at det kunne være kombinasjonen vindvariasjon side jeg hadde lagt merke til at det sto på en del når jeg skjøt, i tillegg til oppoverbakken. Jeg skrudde derfor ingenting før stående.

Det første skuddet på stå så jeg at jeg dro opp til venstre. Æsj, der kom en åtter tenkte jeg. Jeg var ikke PÅ i kroppen og jeg tenkte på helt andre ting enn skyting. FULL SKJERPINGS NÅ - tenk arbeidsoppgaver og gjør jobben din! Jeg våknet litt opp fra dvalen, og det smalt litt bedre, men kanskje en tanke til venstre. Jeg ante litt "ugler i mosen" da det første skuddet ble anvist til 10.0. Og jeg hadde rett - tre niere under og en tier til. 47 poeng, men glad for at jeg hadde en fin samling og gjorde en ok jobb.

Så var det kne. Jeg fant en bra stilling, men nok en gang var hodet "på tur". Jeg måtte virkelig kjempe for å holde fokus på arbeidsoppgavene/triggerne. Rart, for det pleier ikke være sånn egentlig. Da jeg var ferdig spurte jeg megselv om jeg var fornøyd - og det var jeg. Det hjelper jo litt når man får anvist hele tre 9.9 i samme serien.. Samlingen var fin da.. ;)

Med 142 poeng som utgangspunkt før grunnlaget var det veldig viktig å nå finne en bra ståendestilling. Men dette var tydeligvis lettere sagt enn gjort. Det er lenge siden jeg har surra så mye på prøveskudda før grunnlaget. Ingenting stemte - nullstillingen ville ikke innfinne seg. Og alt havnet igjen under. Til slutt skrudde jeg to knepp opp og håpte det ville fungere.
På tross av usikkerheten før jeg skulle skyte 10-skudden, så ble bryteren slått på i hodet i siste sekund. Jeg stod litt urolig, men siden jeg var mer "PÅ" så klarte jeg å trekke av til noenlunde riktig tidspunkt og brukte den normale tiden på de tre ståendeskudda. På kne var det som vanlig ekstra puls, og det var ikke annet å gjør enn å være tøff. Jeg hadde litt mer tid enn valig på liggende, så jeg hadde tydeligvis vært effektiv på kne. Derfor pustet jeg meg godt ned og jobbet meg fint gjennom de fire siste liggendeskudda. Var jeg fornøyd - ja, det var ikke så værst igrunn.

Anvisningen viste nok en gang en lav serie. Ståendeskudda lå under igjen, kne lå litt under og det samme gjaldt liggende. Hmm, nei det skulle visst ikke inn i dag. Men ikke så halvgælig skutt lell, men det ble kun 94 poeng på grunnlaget og tilsammen 236 poeng. Vanligvis ville jeg droppet omgangen, men siden dette er siste skytingen før LS og siden jeg også hadde publikum, valgte jeg å ta med meg omgangen. Nok en gang sleit jeg med innskytingen og nullstillingen. Det ville ikke sitte i midten og børsa ville heller ikke sitte godt i skuldra i oppoverbakken. Jeg slappet av i armen så best jeg kunne, og siste skuddet satt såvidt i nierstreken over. Nei, det var ikke annet å gjøre enn å justere remma bittelitt og håpe på det beste.

Det første skuddet i omgangene jeg har skutt i år har blitt niere. Og ikke skjønner jeg hvorfor. Men flyten kom, jeg var avslappet i venstrehånden og høyre skulder og det smalt på rundt blink. Mer kunne ikke jeg gjøre. Fasiten viste 98 poeng med samling til venstre. Greit nok.

142 - 236 - 334
Det "morsomme" med dagens skyting er at jeg kun hadde niere, og det dårligste skuddet var en 9.3.. 334 med kun gode niere er ikke veldig vanlig, men samtidig viser det at jeg har kapasiteten til å skyte godt. Hadde jeg tatt en passer og lagt tiersirkelen rundt samlingene mine i dag hadde jeg hatt 49 på liggende, 50 på stå og kne,  96 på grunnlaget og trolig 100 på omgangen. Det sier litt om samlingene mine nå for tiden. Kan jeg bare ha dagen på nullstillingen og stang inn på 9.9ene så kan det plutselig bli en del poeng. Det er intet annet å gjøre på onsdag enn å jobbe beinhardt for å holde fokuset og få til en god gjennomføring. Jeg vet jeg kan, og jeg skal virkelig gjøre mitt beste. Så krysser jeg fingrene for at det endelig er min tur til å "ha dagen".. :)

Etter skytingen var det koslig å se og høre at både svigers og HJs unkelunger og søster synes det var veldig gøy å se på. Og før jeg skiftet ut av klærne gav jeg dem en liten "opplæring" i alle tre skytestillingene, lot de se gjennom siktet, holde børsa og fortalte de litt om utstyret. Skal se de var engasjerte - dette var noe nytt og spennende. Hadde det ikke vært for at de er skikkelig engasjerte fotballspillere, kunne det kanskje blitt eptar nye skyttere i dag ;)





Sånn i ettertid husker jeg også at jeg tenkte mye på publikumet jeg hadde med meg. Jeg husker jeg stod på standplass og lurte på om de synes dette var interessant eller kjedelig - mens jeg selv skjøt. Haha, ikke rart jeg slet med konsentrasjonen. Men det gjør ingenting. I bunn og grunn synes jeg det var kjempekoslig å vise frem skytesporten til familien. Endelig vet de litt mer om hva jeg driver med. Dessuten skal svigers komme ned på onsdag og se på skytingen min på LS. Da er det greit at de allerede er introdusert til sporten og at jeg nå er "vant til" at de ser på. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe :)

Apropos gæli ja. Det ble mye mobilsurfing for å følge med på hvordan det gikk med folket nede i Oppdal. Det er ikke ofte skyting er førstesidestoff på VG, og det måtte en orkan til for at det skulle skje. Det var ganske ille å se på meldingene og bildene som tikket inn fra arenaen og campene. Blant annet ble det ene salgsteltet revet i filler, skiver fløy avgårde, storskjermen snurret som en propell og ble ødelagt og campingvogner trillet rundt. Heldigvis ble ingen alvorlig skadd. Og heldigvis finnes det snarrådige folk som gjorde at det største salgsteltet på arenaen ikke blåste i stykker. Da kunne det fort gått mye mye verre. Jeg som ikke har flyttet ned i sentrum enda, men som bor på hytta til mine svigeforeldre ca 40 minutter unna, slapp å havne oppi dette. I tillegg gikk det bra med både campingvogner og folk fra Degernes. Noe slikt har jeg aldri vært borti siden min første tur i 1989. Det hart vært mye regn og jeg husker at det blåste småspiker i Bodø i 2001 da 5-klassingene skjøt (jeg var kl 4), men ingenting i nærheten av dette. Er bare veldig glad for at alt tross alt gikk bra!

Nå håper jeg bare vi får et bra LS videre og at folk kan kose seg i sol og flotte prestasjoner. Lykke til alle sammen!


Oppe på hytta i Grødalen etter skytingen: først litt lett regn og sol som gav en nydelig regnbue..
..så begynte det å regne litt mer.. Allikevel skulle vi opp på Hælfjellet - det pøste og blåste, men det gikk!

29. juli 2013 - Trening på Årvoll-banen

Da var siste treningen før Landsskytterstevnet unnagjort - og for en fin trening det var!

Etter Dokka-stevnet hadde jeg et stort ønske om å få til en god økt med 22en for å finpusse detaljene og "roe ned" eventuell påvirkning fra 6.5en. Heldigvis finnes det trivelige folk som mer enn gjerne tilbyr en baneløs person som meg, en plass på standplass. Været derimot var veldig usikkert. Mørke skyer bygde seg opp og det var lommert. En ting er regn - en helt annen ting er tordenvær. Det vet jo de fleste at ikke lar seg kombinere med elektronikk. Og siden jeg ikke hadde tilgang til bil, men måtte ut på tur med to busser osv så var jeg veldig usikker.. Men til slutt pakket jeg med meg en regnjakke og ruslet i vei.

Været skulle vise seg å bli bortimot perfekt - nesten ikke noe vind, litt sol og kaliber 22 = trippel lykke! Og som en "cherry on the top" kom det også en rådyrbokk og spiste fredelig på 200-meteren. Idyll :)


Skytingen gikk veldig bra. Det var nesten gøy å skyte kne! Tenke seg til at det faktisk skulle skje. På et tidspunkt satt jeg bare å skjøt tier, på tier, på tier uten problemer. En utrolig fin og spesiell følelse.. :)
Litt innskyting + ligg og kne - mye bra på simulert 200-meterskive på 100-meter
På liggende forsatte jeg videre med å jobbe med avspenningen i vesntrehånden, og skjøt to omganger. Det å skyte omgang med 22en er veldig merkelig. Det går fort, men det smeller nesten ikke og man må være nøye på etterholdingen og følge skuddet inn i skiva eller så kan man "dra ut" det ut. Forstatt har jeg en utfordring med det at børsa skakker på seg når jeg slapper av, men planen er å rett og slett skru seg inn for å kompensere mot dette på omgangen. På femskudden har jeg unasett tid til å justere posisjonen av børsa mellom skudda - det kan jeg ikke gjøre når det går fort. Da må alt flyte!
På stående jobbet jeg en del med plasseringen av høyrefoten. Det er en balansegang mellom foten og avspenningen i hofta. I tillegg skal dette avstemmes med nullstillingen. Og så må jeg huske å puste - tørre å puste og slappe av. Det ble en del drilling på dette, samt det å aktivt bruke triggerordet "tøff" når jeg skulle stekke av. Det ble mye bra skyting :)

Må si meg fornøyd med denne omgangen - digger samlingen! ;)

En annen viktig ting jeg endelig fikk trent på var 10-skudds grunnlag. Det er noe jeg ikke liker å trene på, men som jeg selvfølgelig trenger å terpe. Og nå dro jeg på med hele - hold deg fast - tre grunnlag! Crazy! Og jaggu var det nødvendig :) Hadde etpar "arbeidsuhell" på stående på de to første grunnlaga, men det kan komme når man trener på å være tøff på avtrekkeren. Er veldig fornøyd med gjennomføring på alle tre grunnlaga! Og igjen er det merkelig å skyte grunnlag uten at det smeller godt i børsa - men man blir virkelig påminnnet om at man skal følge skuddet hele veien frem til skiva. No cutsies!

1. grunnlag: et lite arbeidsuhell på stå, men mye bra..

2. grunnlag: et lite arbeidsuhell igjen på stå, men mye bra og litt mer samling..
3. grunnlag: råbra på stå, knallsamling og kun etpar niere fordi jeg var skjev - meeeeget fornøyd! :D

Etter 140 skudd var treningsøkten over, og det med en skikkelig god følelse i kroppen. Det er lenge siden jeg har skutt så få stevner, men samtidig har jeg alldri følt meg så klar for LS nå. Ikke det at jeg har de største forhåpningene, men ting stemmer veldig bra for tiden. Og det at jeg ikke hatt hatt min mest dedikerte sesong gjør at jeg har lavere skuldre i forkant enn forgående år. Jeg kommer nok til å være skitnærvøs før jeg skal skyte, som alltid, men skal det være på LS ;)


Nå gjenstår pakking og kanskje en liten puss av våpenet før jeg tar turen til Oppdal. Dette var den siste skytetreningen, men supplerer med fysisk trening på de resterende dagene. I tillegg skal jeg skyte et NC-stevne på lørdag før jeg skal i ilden på onsdag. Jeg er i hvertfall klar (bank i bordet) for LS!

Lykke til alle sammen - vi sees ;)