Det har vært en utfordring for meg å finne den gode, trygge følelsen på stående. Mye puls i børsa og høyretendens har vært et gjennomgående problem. Jeg vet jeg kan skyte bra på NSF 15-meter skiva og også i pressede situasjoner, så potensialet er der. Derfor var det ekstra digg å endelig få den gode flytfølelsen på stående når man vet man kan.
De første fem skudda gikk veldig treigt. Men jeg hadde satt meg et "kort" mål og det var å skyte kun tiere på nettopp de fem første skudda. Grunnen til dette er at jeg har hatt en tendens til å skyte en nier allerede i løpet av det første magasinet. Så derfor gikk det utrolig treigt.
Jeg husker aldri hvor mye tid man har på å skyte de 30 skudda, og selv om dette kan være litt fleksibelt er jeg veldig opptatt av at tiden skal overholdes. Det er nok også en av grunnene til at jeg bare bestemte meg for å "kjøre på" etter at fem første tirerne satt blinken. Jeg hadde på ingen måte tid til å fortsette slik jeg hadde begynt, så det var ingen andre alternativer enn å skyte fort. Det rare var at det føltes som om jeg hadde skrudd på en bryter. Jeg var på og skytingen var på. Ting begynte plutselig å fungere og det var ikke lenger like vanskelig å skyte en tier. Nesten litt "lett".
Det tok ikke mange skudda før jeg virkelig kunne bekrefte følelsen jeg hadde i kroppen. Jeg hadde havnet i den berømte flytsonen. Jeg trodde på det jeg drev - tvilte ikke et sekund og gjorde det samme på hvert eneste skudd. Jeg ble også bevisst på at jeg skulle gjøre det samme hver eneste gang - ikke bare når det gjaldt ord - faktisk hadde jeg mer fokus på hvordan kroppen føltes og hvordan stillingen var før og under hvert skudd. Til slutt hadde jeg en liten huskeliste over hva jeg hadde lyst til. Det vil si - jeg spurte meg selv hver gang "hva har du lyst til"? Deretter svarte jeg på systematisk på spørsmålet på samme måte hver gang: Jeg har lyst til å 1. slippe opp i hofta, 2. sluppe opp i venstre arm, 3. treffe rund blink med tøft avtrekk. Det at jeg kjente at jeg slappet av i hofta og venstrearmen gav meg tryggheten og troen på at alt lå til rette for at jeg enkelt kunne treffe blinken så lenge jeg var tøff på avtrekkeren. Hver eneste gang - på tross av at pulsen etterhvert ble raskere jo nærmere slutten jeg kom.
Jeg måtte imidlertid en gang ut i nieren på skudd nummer 14. Men den så jeg og det lot jeg meg ikke irritere over. Fokuset lå på den gode følelsen og tryggheten som jeg endelig hadde funnet. Ingen skulle ta fra meg den!
Da jeg hadde fem skudd igjen var jeg veldig fokusert på at dette skulle jeg klare. Jeg hadde jo tross alt oppskriften på hvert skudd som jeg visste fungerte, og jeg skulle ikke nøle eller ombestemme meg idet jeg trakk av. Det var "all in" hele veien nå. Da det siste skuddet gjensto tenkte jeg på uttaksskytingen uken før hvor jeg misset og havnet helt ute i åtteren. Men det stresset meg ikke denne gangen. Derimot tenket jeg at jeg var heldig som nå hadde muligheten til å revasjere meg! Jeg kjørte oppskriften og var aldri i tvil om hva jeg skulle gjøre for å få en tier selv med den høye pulsen jeg hadde. Dette hadde jeg tross alt taklet før, og nå hadde jeg en så god plan at dette ikke kunne feile. Og det stemte. Siste skuddet ble en 10.7* og 299 poeng var et faktum. Ny pers på 30-skudden!
 |
| Hurra! |
Avslutningsvis tok jeg noen treningsskudd på 50-meteren. Dette husker jeg ikke så mye av, men jeg vet jeg jobbet videre med godfølelsen - måtte den bare være!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar