29. april 2013 - Det røde flagget er heist..

Jeg har vel ikke akkurat bombadert bloggen min med inngående skriblerier om lange og gode skytetreningsøkter for tiden. Og det er det jo et ganske så enkelt svar på: jeg har ikke skutt.

Og akkurat nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal formulere meg eller hva jeg skal skrive. Jeg kan jo kanskje begynne med å si at jeg avfyrte mine første 6,5-skudd i år på Årvollbanen. 40 stk for å være helt eksakt. Og så dro jeg hjem.

Jeg trodde kanskje jeg ville få litt ny giv av å skyte utendørs igjen - på tross av at det er innendørs som er favoritten. Jeg har jo slitt litt med motivasjonen dette halve året. Men i kveld var det helt døtt. Det var som om jeg ikke brydde meg om hvor skuddet endte opp. Jeg hadde ingen vilje og glød til å legge inn innsatsen som skal til for å skyte en tier. Det var tomt.

Likegyldighet er den faligste av alle følelsene. Er du sint så skriker man kanskje - eller kaster noe - man får det ut! Er man lei seg så gråter man. Er man likegyldig er man – tom..

Innendørs har jeg klart å holde et visst fokus, men med en gang jeg fikk rekylen fra kjøpeskudda (ladd mye hardere enn mine vanlige hjemmelada skudd) så forsvant den bittelille lysten som var igjen i kroppen. Bom stopp.

Jeg husket med en gang hvor mye ekstra som kreves av meg som skytter når jeg skyter med 6,5en. Jeg må jobbe beinhardt på hvert eneste skudd for å være avspent i kroppen og tøff på avtrekkeren. Hvis ikke er jeg skikkelig anspent og rykker til i kroppen når jeg minst aner det og er jeg riktig uheldig fyrer jeg av et skudd ut i femmern.. Og nå hadde jeg altså ingen motivasjon, inspirasjon eller glede ved å stå på standplass og hamre ut disse skudda.

Jeg går ikke på standplass bare for å skyte. Jeg går på standplass for å gjøre mitt beste. Det er det som har gitt meg noe før.

Så nå heiser jeg det røde flagget for min del. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fremover, men hvis jeg ikke finner igjen den indre gløden til å skyte kan det hende det blir en pause for min del. Men jeg skal ta en prat med min gode venn Anne Grethe, og ta en liten økt hjemme på Blytjernbanen til helgen - og da forhåpentligvis med hjemmelada skudd..

Vi får se hva som skjer.

27. april 2013 - Sentrumsløpet

Jeg hadde egentlig ingen store planer om å delta på Sentrumsløpet i år. Jeg har hatt lyst til å delta i et løp i over tre år, men det har liksom ikke passet. Det som er fint med å melde seg på til løp er at man har et mål og jobbe for. Det er også en av grunnene til at Sentrumsløpet ikke var så aktuelt for min del siden det er helt i førsten av løpssesongen. Men så plutselig fikk jeg det over meg - kanskje jeg skal delta? Det var meldt pent vær og formen var ok - jeg hadde jo klart å komme meg under timen på mila!

Etter mye stress og om og men fikk jeg til slutt tak i et startnummer - eller egentlig fikk jeg tak i to startnummer til slutt - helt gratis. Jeg hadde vært litt i overkant trøtt denne uka, men jeg kom meg greit gjennom Boot Campen på torsdag. Startnummeret hentet jeg fredag ettermiddag - nå skulle det løpes!

Jeg kjente noe i magen som minnet så altfor mye om LS-nervene jeg får.. stive skuldre, hjernen går i høygir, magen er i ulage fordi man er så overspent.. Jeg synes det var litt rart at jeg skulle være så nervøs foran dette løpet for det var jo mest for morro. Men klart, jeg hadde jo innmari lyst til å klare 10 km på under timen igjen. Ikke kjente jeg til løypa spesielt godt og det var jo mitt første løp. Jeg skulle dele startstreken med 10 000 andre løpere.. hu og hei!

Følelsen i magen og kroppen var ikke bedre da jeg våknet lørdagsmorgenen. Forsatt nervøs tenkte jeg. Starten skulle gå rundt 15.12 og imellomtiden prøvde jeg å gjøre litt småting for å få tiden til å gå. Men kroppen føltes ikke bra og en liten hodepine var på trappene. Er jeg nervøs eller er det noe annet på gang? Skal jeg løpe eller ikke?

Til slutt stappa jeg i meg to imodium og en halv paracet og satte meg på t-banen ned til sentrum. Kanskje det ble bedre bare jeg kom igang?

Det var kjempeflott å se så mange løpeglade mennesker stå klare på startstreken og alle de rundt som heiet på kjente og ukjente - for et folkehav! Jeg må si jeg ble nesten rørt av den fine stemningen - spesielt da det var 30 sekunders stillhet før første pulje ble sendt avgårde.

Bilde fra FB-siden til IK Tjalve Foto: Eirik Førde

Jeg skulle ikke starte før i pulje 6 som hadde en forventet slutt-tid på 58-59 minutter. Den slutt-tiden hadde jeg overtatt fra hun jeg hadde fått startnummeret av - men det var også den tiden jeg håpet på.

Jeg snek meg inn på siden da jeg så puljen min - jeg var litt forsinket selv og måtte finne en åpning. Så da stod jeg plutselig der, nesten først på startstreken. Veldig surrealistisk og morsomt. Nå fikk det briste eller bære! Startskuddet smalt og folk skvatt i været. Det tok etpar sekunder før vi begynte å jogge. En spesiell opplevelse å jogge bortover Karl Johan mot slottet, samtidig som man blir heiet frem av folk man ikke kjenner. Det er godt å se at folk er engasjerte og skaper god stemning også for oss mosjonister!

Jeg skulle dog ønsket at jeg kunne nytt turen rundt i løpa mer, for i det jeg rundet slottet kom også sting. På tross av at jeg hadde tatt det rolig. Men det var bare starten. Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om hvert eneste steg jeg tok under Sentrumsløpet men jeg løp med lett kvalme, sting, vond rygg og generelt lite energi. Dette var ikke nerver, dette var noe annet..

Jeg vurderte å gi meg mange ganger under selve løpet, men jeg klarte ikke å gi slipp på tanken av å krysse målstreken og stolt kunne ta på meg deltakermedaljen. Jeg vurderte også å gå istedetfor å jogge, men valgte å holde et jevnt tempo for å rett og slett bli fortere ferdig med dette her! Bunnen nådde jeg på 8 km. Da jogga vi inn mot sentrum, for så å jogge ut mot Aker Brygge og rundt festningen.. Jeg var så "på tur" oppi hodet at jeg aldri så noen 9 km-ballong og måtte dobbeltsjekke på pulsklokka hvor langt jeg egentlig hadde kommet når jeg løp opp Karl Johan. Heldigvis stod det 9,5 km på displayet og jeg samlet sammen alle mine siste krefter og jogget det jeg hadde mot mål!

Jeg krysset streken og fikk med en gang tiden bekreftet på sms: 1:01:08. Deltakermedaljen fikk jeg rett etter det igjen. Jeg hadde klart å fullføre! Og nå hadde jeg bare en ting for øyet og det var å finne et sted jeg kunne legge meg litt nedpå. Jeg var på en måte ikke spesielt sliten i kroppen, men kvalmen var mer tydelig og ryggen var veldig vond.

Jeg lå en stund og kjente at jeg begynte å fryse veldig. Jeg klarte å ta meg sammen såpass at jeg fikk tatt et bilde som minne før jeg krokrygget gikk for å ta første banen hjem. For å si det sånn så føltes turen hjem minst like lang som løpet! Jeg stupte i seng og lå der og hakket tenner. Kom meg etterhvert i dusjen og fortatte å hakke tenner. Tre timer etter løpet kastet jeg opp. Hurra - jeg var antakelig smittet av omgangssyken av HJ som nettopp hadde hatt det samme. Flott.

Jeg rørte ikke mye på meg resten av den helgen. Det ble istedenfor sengeligging. Men da har man også tid til å tenke. Og det er rart hva kroppen og hjernen klarer å få til bare man bestemmer seg for noe. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hvordan jeg klarte å gjennomføre 10 km jogging i den formen jeg var. Det ville jeg aldri gjort på en vanlig treningsdag. Men det er tydelig at konkurranseinstinktet lever i beste velgående hos meg - selv utenfor skytebanen.

Jeg tracket turen, men tiden stemmer ikke helt siden jeg naturlig nok ikke klarte å trykke på start/stop helt likt med sensoren til Sentrumsløpet: http://www.endomondo.com/workouts/182702235/70870

På lørdagen etter løpet sa jeg at jeg aldri i livet kom til å bli med på noe slikt igjen. Nå er tonen en litt annen. Jeg kan virkelig tenke meg å delta på løp igjen for å kunne nyte opplevelsen litt bedre. Og nå vet jeg jo hva jeg går til. Så nei - det nok ikke siste gang du ser meg med et startnummer på brystet. Noen utfordringer skal man jo ha ;)

Fortsatt ingen høye smell..

Jeg hadde store planer for denne uken - nå skulle det skje - støvet skulle blåses ut av kammeret på 6.5en! Endelig skulle jeg ta fatt på banesesongen. Jeg pusset børsa, satt på bakkappen og strammet miragebåndet. Fant ut at jeg ikke hadde et eneste magasin tilgjengelig - men tenkte at det kunne jeg kanskje få låne av noen. Listet meg raskt ut og forbi flinke naboer som deltok på "rusken-oppryddingen" med raker og søppelposer i borettslaget. Snirklet med gjennom ettermiddagstrafikken i Ford Focusen. 

Bare synd at Årvollbanen var stengt i går. 

Burde nok ha spurt istedenfor å anta ut i fra terminlisten at det skulle være trening. Så nå er banestarten utsatt med nok en uke. Haff. Men sånn kan det gikk innimellom.

Men til mandag prøver jeg igjen! Da vet jeg at det er trening - og jeg har en "date" med en annen Østfold-skytter. Derfor er jeg rimelig sikker på at også jeg skal få kommet igang med skarpe skudd, grunnlag og omgang!

Skytingen ble byttet ut med fysisk trening - dvs - jogging ute. Det ble litt over 6 km med gjennomsnitt på 5:41 på km - bra driv til meg og være :) Så får vi se da, om jeg drister meg til et startnummer til helgen eller ikke.. banestevnene må jeg naturlig nok vente litt med.

16. april 2013 - Trening i Alfhallen

Jeg tok meg en tur ut til Alfhallen i kveld for å ikke komme helt bort i fra skytingen mens jeg venter på at utendørsbanen på Årvoll skal åpne. Planen var i utgangspunktet at jeg skulle trene med Saueren, og kanskje få til noen grunnlag. Men da Vebjørn spurte om jeg ville prøve hans siste våpeninnkjøp, så kunne jeg jo ikke si nei til det. Berg Presisjon har nemlig fått agenturet på Vaškent.
 
Litt om våpenet: Vaškent H2010 er utviklet av den tsjekkiske toppskytteren Václav Haman og er på mange måter en videreutvikling av Anschütz 2013. Foruten en hyggelig pris, har våpenet løp fra Lilja (Samme produsent som Bleiker ofte bruker), kort sluttstykke med justerbar anslagslengde og ladebrønn nærme skytteren. Våpenet leveres med egen stokk. Systemet passer i alle stokker beregnet for Anschütz 2013, 1907/1913-systemer med adapter. 

Jeg er veldig fascinert over alle innstillinger og følelsen av å skyte med matchvåpen, og dette var intet unntak. Jeg føler og ser at det er mye mer rolig i siktet fordi jeg får en bedre stilling ut i fra min kropp. Med Saueren må man tilpasse seg børsa, men med matchvåpen tilpasser man børsa til en selv! Vaškenten var definitivt artig å prøve, og det luktet innmari godt av treverket i kinnstøtta. Jeg er jo innmari grønn når det kommer til slike våpen, så jeg har jo ikke mye å sammenligne med. Derfor skal jeg ikke begi meg ut på noen testvurdering. Allikevel tror jeg nok at mange sikkert vil få glede av et slikt våpen hvis man ikke har lyst til å blakke seg helt på et matchvåpen, men få mye kvalitet for pengene. For med riktig type ammunisjon så er det ingen tvil om at våpenet går bra!

Sånn ser Vaškent H2010 ut. Det var ikke akkurat denne jeg prøvde, men den er lik.

 Det ble naturlig nok kun ståendetrening i kveld, og det var i grunn greit. Jeg gjorde veldig mye bra når jeg skjøt med Vaškent-våpenet. Spesielt når fokuset var der og jeg klarte å finne balansen mellom det å være avspent og på, så ble det tiere. Ellers holdt jeg meg innenfor nieren på 50-meterskiva. Vi hadde også en finale på ti enkle skudd. Da kjente jeg at pulsen steg litt og roen i børsa ble borte. Da var det med ett mye vanskeligere å time avtrekket, rett og slett fordi jeg ikke hadde en stabil nok stilling på grunn av at børsa ikke var helt fininnstilt til meg. Hadde jeg trent mye med den, er jeg sikker på at tryggheten hadde kommet etterhvert - selv i stressa situasjoner. Uansett er jeg fornøyd med 92 poeng i "finalen" på 50-meterskiva. 

Jeg tok en pasuse da klokka hadde passert 21. Jeg hadde som plan å avslutte treningen med Saueren, så da gjorde jeg det. Men jeg skjønte raskt at motivasjonen ikke var helt tilstede. Jeg var sliten og sulten og jeg fikk ikke til avtrekket. Så da var det likegreit å pakke sammen etter å ha skutt ca 30 skudd med Saueren. Det fine er uansett at jeg nå har lyst til å prøve 6.5en igjen. Den følelsen trodde jeg vel ikke helt skulle komme, men nå som den er her får jeg ta med meg den motivasjonen over i nesten uke :) 

Et mål er nådd!

15. april 2013 var dagen det skulle skje, i dag ble den magiske grensen brutt! Målet om å løpe 10 km på under en time utendørs ble en realitet. Jeg klokket inn på tiden 58:44, så det var i grunn ingen tvil!

Topografisk sett var det ganske jevnt, litt oppover og litt nedover og bortover. Det var viktig at ruten ikke skulle være for lett, men jevn slik at en eventuell pers var fortjent. Nå høres det imidlertid ut som om jeg planla å prøve og løpe en mil og ny pers, men det gjorde jeg definitivt ikke! Men jeg skjønte etter det to-tre første kilometrene at farten var god og at beina var friske. Planen var å holde det gående mellom 5:30-5:45 på kilometeren så lenge jeg klarte for å spare opp til slutten. For hvis det skulle begynne å bli tungt, kunne jeg fortsatt nå målet på under en time. Da det gjenstod 3 km kjente jeg at det begynte å gå veldig tungt så fort det kom en stigning, i tillegg til at jeg var litt usikker på hvor jeg skulle løpe i noen av gatene. Men siden jeg hadde spart litt tid å gå på trengte jeg ikke å bli stressa. Jeg jobbet med å ha fokus på kroppsholdningen - å ikke synke sammen, og holde en jevn fart. Da det endelig gjenstod en kilometer ble spesielt det fokuset viktig. Men jeg visste at jeg hadde litt under åtte minutter å gå på og at det derfor ville gå bra neste uansett! Etterhvert sa plutselig "endomondo-stemmen" på øret "ten kilometers in fifty eight minutes and forty four seconds" - da kunne jeg endelig roe ned tempoet og smile bredt! Jeg hadde nådd løpemålet mitt - og det på en vanlig mandagskveld! Hurra! :)

Jeg var ikke langt fra hjemmet, men småjogget og gikk resten for å gradvis trappe ned. Her ser du hvordan runden var: http://www.endomondo.com/workouts/177131964/70870

Måtte selvfølgelig ta det obligatoriske "hoppebildet", selv om det var dårlig lys og det igrunn ser mer "flaksete" ut - men to tomler opp summerer det meste - HURRA! :D
Helt ærlig trodde jeg ikke jeg ville klare å nå målet mitt så tidlig i sesongen siden jeg har hatt ganske tunge bein når jeg har vært ute å løpt. I tilleg har jeg heller ikke trent mye det siste halvåret, men heller bare vedlikeholdt. Men kanskje det var Aktive Boot Camp som gjorde at det løsnet, på tross av at jeg kun har hatt den første av i alt åtte? Hvem vet - men det som er sikkert at dette var ille gøy!!

Til sammenligning løp jeg min første mil nesten sammenhengende i fjor 13. juni. Jeg hadde en liten pause på ca. 1 minutt litt over halvveis hvor jeg stoppet klokka. Tiden som stod på skjermen var derfor 1:09:45. Og dette var et år siden. Mye har skjedd for å si det mildt - jeg har forbedret meg med nesten 12 minutter! Hvor fantastisk er ikke det? Igjen - det gjelder å feire det som er bra og klappe seg litt på skuldra innimellom - sånt får man energi og selvtillit av. For hva er egentlig vitsen med å jobbe for noe, klare det og så ikke feire feire litt? Nei - hopp og sprett og kjenn på gelden av å mestre - uansett om det er store eller små ting. Det har man fortjent. 

Det har jeg fortjent :D

Imorgen drar jeg en tur ut til Kisen igjen for å jobbe litt med grunnlagsskyting og annet snæcks, før det (forhåpentligvis) blir skyting på Årvoll med 6.5en når banen har åpnet til neste uke. På tide å blåse ut rusten av grovkaliberløpet nå ;)

Imellomtiden - hopp og sprett litt folkens! :)

Trening og stæsj - eller treningsstæsj om du vil!

Nå begynner søen å smelte bort for alvor - så da kan jeg ikke tenke meg en bedre ide enn å kjøpe seg nye ski?

Jepp - jeg sa jo at jeg skulle feire mine to mil på ski og at skisesongen er (så godt som) over med et par nye ski - og det gjorde jeg. Så nå går jeg neste sesong i møte med spenn i skia og sort såle. Det skal bli skikkelig stas. Da blir det å terpe videre på teknikken!

I tillegg var jeg på vareprøvesalget til Kari Traa! Nå som veien begynner å bli fri før snø, kan jeg knyte på meg joggeskoa igjen og løpe ute. Men det er alltid digg med litt fresht treningstøy - det hjelper på motivasjonen - og for et kupp jeg gjorde på vareprøvesalget:

Digg Butterfly-singlet, signalgul og kul treningstrøye, retro-nice ullgenser, nydelig powerrosa treningsgenser, skittøff treningsjakke med perfekt passform og et snærtent pannebånd (4 free!) – Alt for 700kr!

Så nå er jeg virkelig klar for å trene! :)

2. april 2013 - Trening i Alfhallen

Da var første trening gjennomført etter den lille påskepausen. Det har igrunn vært godt å gjøre litt annet, men jeg har fortsatt en del ting på lista som jeg må få gjort. Skulle gjerne hatt mer tid før banesesongen braker løs, men jeg må bare ta det som det kommer. Planen er i hvert fall å trene en gang i uka og skyte mitt første banestevne i mai.

Kveldens trening var det jeg kalle litt merkelig. Lysten var ikke helt på topp - mest fordi jeg visste jeg måtte sette sammen og prøve ut den nye remma jeg kjøpte under LS. Nytt utstyr er gøy det, men visse ting er så personlig og innslitt at det rett og slett ikke er noe ålreit å bytte fordi det da vil ta tid før det passer igjen. Men det er veldig på tide. Min gamle kinnrem er ekstremt slitt, og jeg har hatt lyst til oppgradere en god stund så nå var tiden inne.

Jeg har kjøpt/fått tak i alle delene som trengs for å bygge opp en rem - inkl. remfestene. Jeg ville nemlig ikke demontere den gamle remmen, for det er kjekt å ha noe å sammenligne med. Samtidig som at man er sikret å ha an rem som fungerer ok, hvis den nye ikke skulle være optimal.

Til venstre ligger den gamle remma, med gaffateip og ekstra skruer for å forhindre at den drar seg. Til høyre ligger den nye remma fra Våpensmia. Den er i syntetisk materiale, er selvstrammende og har en spesiell antisklisone som går rundt armen. Den hjelper å holde remma på plass, samtidig som den også skal minske pulsen man kan få i børsa på grunn av pulsåren i armen. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til syntetiske remmer på grunn av at de kan bli litt harde og vonde over venstrehånden. Skinnremmer former seg naturlig etter litt tid, men det gjør også at de blir fort dratt og slitt av gjentatt flytting av klyper som gnager seg inn.
Så nå var det altså påtide å prøve noe nytt. Jepp - jeg var skeptisk. Det er jeg av natur. Men det var ikke annet å gjøre enn å hoppe i det.

Jeg startet opp på kne. Gjorde noen småjusteringer, men startet skytingen relativt raskt. Og det var rett på blinken. Ingen puls i børsa, jeg slappet av, var hard på avtrekkeren og det smalt. Det var ikke noe å tenke på engang. Rett på - og gjenta. Det bare funket!

5 skudd kne på 50-meter ISSF-skive med ny rem.

Så fortsatte jeg videre på liggende. Stilte ca. ut i fra hva jeg hadde på den gamle remma, og skjøt i vei. Det første skuddet satt tydelig oppe til venstre og hang på nierstreken. Jeg justerte stillingen litt og bestemte meg for å være mer hard på avtrekkeren og BANG - der satt den. Det bare funket igjen!

20 skudd liggende på 50-meter ISSF-skive med ny rem.

Etter liggendeskytingen tok jeg en liten pause før jeg igjen fortsatte på kne. Det var jo tross alt trening og jeg ville sjekke om den forrige kneskytingen bare var et "blaff" eller om det faktisk funket. Og joa - nok en gang gikk det bare på. Jeg var riktignok litt skjev i serien, men jeg ville ikke skru fordi jeg var mest opptatt av samlingen.

10 skudd kne på 50-meter ISSF-skive med ny rem.

Det ble 20 skudd på kne. De var effektive - det var nesten en følelse av å være en slags maskin. Det var igrunn litt surrealistisk. En så bra og kontrollert samling på kne på ISSF 50-meterskive er magisk.

Jeg avsluttet treningen på stående. Her bruker jeg jo ikke remma uansett - egentlig er den litt i veien. Derfor tok det litt mer tid før jeg begynte å få flyten. Men når roen og selvtilliten var på plass, begynte også samlingene å komme.

De 6 siste skudda på stående, 50-meter ISSF-skive.
Litt justering av stillingen etter 9.0, så fløt det bra.

Det var som sagt en litt merkelig trening ikveld - på en positivt måte selvsagt. Er ikke hver dag man får oppleve at det går på så sinnsykt bra som det gjorde i dag. Det er også fort gjort å glemme at man faktisk skyter på 50-meterskiva, og den blinken er ikke spesielt stor i forhold til 200-meterskiva! Uansett var dette en kjempefin og lovende start med den nye remma fra Våpensmia. Håper pulsen fortsetter å holde seg borte fra børsa mi på kne. Da vil det defninitvt bli lettere å skyte godt - også med dårlig tid!

Jeg fikk også Team Kisen-jakka i dag.
Levert av Flexidekor og logoen er rentegnet/justert av undertegnede.
Gullfolie på sort softshell-jakke - blikke mer fæææncy enn det!!

Neste trening blir om en uke igjen, og på Alfhallen. Da skal jeg øve på grunnlagsskyting og muligens også litt omgangsskyting.

Påsken 2013!

Jeg er vel ikke akkurat en garvet birkebeiner når det kommer til langrenn. Men etter et lite kurs hos ei jeg kjenner godt, har jeg fått mye bedre teknikk denne vinteren. Nå har det rett og slett blitt mye mer gøy å gå på ski, samtidig som det også er fin utendørstrim i vinterhalvåret. 

Denne påsken, nærmere bestemt på lørdag var jeg ute på min siste skitur. Da var målet å gå to mil sammenhengende for å teste ut formen litt. Det gikk igrunn veldig fint, så da måtte jeg jo feire med et aldri så lite "Johaug-hopp"!

I tillegg fant jeg endelig ut at mine ski bør byttes ut. Det kom ikke som noen overraskelse siden sålen faktisk er hvit noen steder, samtidig som det ikke finnes spenn i skiene - noe som vil si at jeg alltid går på hele sålen. Da blir det tyngre å gå og smøringa går raskere av. Så da er det en god unnskyldning for å benytte seg av salget som er hos Oslo Sportslager! For langrenn skal jeg definitivt fortsette med :)

Vi tok turen ned fra Grødalen på søndagen for å få en fridag i Oslo. Det er alltid godt å få litt tid til å "komme seg" etter å ha vært på tur. Planen var å ta en joggetur i det fine været, men gnisten var liksom ikke tilstede. Allikevel fikk jeg karret meg ut til slutt! 

Kroppen var kjempetung og jeg hadde ingen lyst. Jeg hadde derfor ingen plan på hvor lenge eller hvor lang jeg skulle jogge. Merkelig nok ble det en til slutt en mil. Og tiden ble 1 time og 1 minutt. Målet denne sesongen er å komme meg under en time, og det vet jeg skal gå veldig greit. For som sagt så var kroppen seig, jeg hadde null lyst - i tillegg til at løypa jeg jogget bestod av ganske mange seige oppoverbakker. Summasummarum - målet skal nås i år ;)

Måtte feire årets første mil også, og bestilte meg nye anti-shake løpetights og en supersøt refleksvest - begge fra Röhnisch. Trengte etpar nye tights i mer passende størrelse, og disse vet jeg er kjempebra. Jeg har fra før av brukt en gul refleksvest når jeg har løpt, men den er så stor og flagrende og detter nesten av, så det var på tide med noe som passet bedre størrelsesmessig. Det skader jo heller ikke at vesten har et feminint snitt og er rosa! 

Så takk til getinspired.no for et flott utvalg løpeklær, gratis frakt, raskt levering og personlig melding i epost-bekreftelsen. Det liker jeg! :D

 
I tillegg dristet jeg med til å kjøpe en kokebok skrevet av Kari Jaquesson. Jeg er egentlig ikke noe kokebok-menneske fordi jeg alltid synes det skal være så mange rare ingredienser i ting. Men denne boken skal visstnok være superenkel både når det gjelder ingredienser og gjennomføring. Dessuten står det tips til sunne desserter inni der. Og det er minst like viktig som middagen.. ;)

By the way, tirsdag 2. april starter jeg med skytetreningen igjen..