Og akkurat nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal formulere meg eller hva jeg skal skrive. Jeg kan jo kanskje begynne med å si at jeg avfyrte mine første 6,5-skudd i år på Årvollbanen. 40 stk for å være helt eksakt. Og så dro jeg hjem.
Jeg trodde kanskje jeg ville få litt ny giv av å skyte utendørs igjen - på tross av at det er innendørs som er favoritten. Jeg har jo slitt litt med motivasjonen dette halve året. Men i kveld var det helt døtt. Det var som om jeg ikke brydde meg om hvor skuddet endte opp. Jeg hadde ingen vilje og glød til å legge inn innsatsen som skal til for å skyte en tier. Det var tomt.
Likegyldighet er den faligste av alle følelsene. Er du sint så skriker man kanskje - eller kaster noe - man får det ut! Er man lei seg så gråter man. Er man likegyldig er man – tom..
Innendørs har jeg klart å holde et visst fokus, men med en gang jeg fikk rekylen fra kjøpeskudda (ladd mye hardere enn mine vanlige hjemmelada skudd) så forsvant den bittelille lysten som var igjen i kroppen. Bom stopp.
Jeg husket med en gang hvor mye ekstra som kreves av meg som skytter når jeg skyter med 6,5en. Jeg må jobbe beinhardt på hvert eneste skudd for å være avspent i kroppen og tøff på avtrekkeren. Hvis ikke er jeg skikkelig anspent og rykker til i kroppen når jeg minst aner det og er jeg riktig uheldig fyrer jeg av et skudd ut i femmern.. Og nå hadde jeg altså ingen motivasjon, inspirasjon eller glede ved å stå på standplass og hamre ut disse skudda.
Jeg går ikke på standplass bare for å skyte. Jeg går på standplass for å gjøre mitt beste. Det er det som har gitt meg noe før.
Så nå heiser jeg det røde flagget for min del. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fremover, men hvis jeg ikke finner igjen den indre gløden til å skyte kan det hende det blir en pause for min del. Men jeg skal ta en prat med min gode venn Anne Grethe, og ta en liten økt hjemme på Blytjernbanen til helgen - og da forhåpentligvis med hjemmelada skudd..
Vi får se hva som skjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar