4. mai 2013 - Trening på Blytjernbanen og gla´joggen

Jeg tok meg en tur til Degernes denne helgen for å hilse på familien. 

Jeg fant ikke gull, men veien hjem til Degernes.. ;)

I samme slengen tok jeg også med meg børsa ut på Blytjernbanen. Det skulle bli interessant å skyte igjen etter mandagens kjipe trening hvor jeg følte jeg ble slått i bakken av rekylen av Raufoss Sierra-skudda.. Men hovedmålet med økten var å hjelpe søskenbarnet mitt, Eileen Dahl som er førsteårs senior. Er mildt sagt ikke lett å skulle lære seg å skyte stående.

Klokken 10 var vi der ute og vi måtte være effektive. Vi startet med litt innskyting på liggende. For min del var det mine første skudd i år med hjemmelada patroner. Jeg hadde ikke store troen på at det skulle være noe særlig betydningsfull forskjell, men tenkte det var likegreit å prøve. Skal si jeg tok veldig feil! Rekylen var noe helt annet med de hjemmelada skudda!! Det føltes faktisk som om jeg hadde litt kontroll på det jeg drev med. Det var nesten så jeg fikk håpet litt tilbake..!

De fem siste skudda på liggende..!

Vi fortsatte opp på kne og tok en liten gjennomgang før vi skjøt. Eileen følte ikke hun hadde noe kontroll på kne lenger og at hun brukte altfor mye energi på å trekke av - det var rett og slett fryktelig tungt! Det ante meg at det ikke nødvendigvis var avtrekket som var problemet, men heller det hun gjorde/ikke gjorde før hun skulle trekke av. Jeg bad henne derfor fokusere på å bygge opp stillingen skikkelig, finne nullstillingen samtidig som hun jobbet ordentlig med avspenningen. Avtrekket skulle hun ikke tenke på - men selvfølgelig skulle hun ikke sitte å trykke i en evighet.. Erfaringen min etter mange år med akkurat den utfordringen hun beskrev er at jeg ikke gjør et godt nok arbeid med nullstillingen og avspenningen før jeg trekker av. Derfor blir jeg litt ustabil og usikker og jeg tør ikke trekke av. Det er som ringer i vannet - det ene påvirker det andre.

Selv ville jeg også fokusere på nullstillingen og avspenningen i kroppen. Dette er noe man alltid må jobbe med som skytter - uansett hvor mange skudd man har skutt opp gjennom åra. 

Etter kneskytingen tok vi en rask evaluering og det var gøy å høre at Eileen også hadde merket effekten av det å ha fokus og jobbe ordentlig med de to første stadiene. Man blir jo nødvendigvis ikke god i en fei, men det hjelper å vite hva man skal jobbe med fremover. For min del hjalp det også (som vanlig) å fokusere på avspenningen - da ble det lettere å unngå rykningene i kroppen og stole på stillingen.

Eileen er fortsatt en veldig fersk ståendeskytter. Det er snart et halvt år siden hun hadde en dobbelttime sammen med Anne Grethe Jeppesen, men treningsmendgden har ikke vært voldsom. Hun jobber derfor fortsatt med det å bli trygg på stillingen og klare å slappe av. Jeg tok en titt og spurte litt hva som var utfordringen og om hun klarte å slappe godt av i hodet for å unngå at børsa tippa fremover. Det klarte hun ikke for da så hun ikke inn gjennom siktet. Kinnstøtta måtte nærmere henne og en tanke høyere opp. Så sagt, så gjort. I tillegg bad jeg henne om å fokusere på avspenningen i føttene, knærne, hoftene, armene og skuldrene (fra tå til topp, for å si det sånn). Dette er eneste måte å finne nullstillingen på - å være bevisst på hvor det lett kan spenne seg og sjekke disse punktene. Etterhvert, med mye trening vil det gå mer og mer automagisk. Dette gjaldt og gjelder også for min egen del..

Vi rakk ikke mange skudd på stående, men også her merket hun en forbedring. Nå spørs det bare hvordan innstillingen av kinnstøtta påvirker de andre stillingene. Jepp - det er mye å tenke på, og man må finne den gyldne middelvei.

Selv fikk jeg det mye bedre til på stående nå som jeg endelig hadde mine hjemmelada skudd. Det er helt utrolig hvor mye slikt skal ha å si. Jeg fortsatt at jeg vil rykke til i kroppen, men ikke i like stor grad som med Sierra-skudda. Og jeg følte heller ikke at jeg ble slått i haka av rekylen. Så tydelig, for min del er dette forskjellen på å skyte utendørs eller ikke skyte utendørs. Jeg kjenner jeg blir kraftig provosert av forståsegpåere der ute som mener hardnakket at skuddreddhet ikke blir bedre med mindre rekyl! Ikke kom her og fortell meg hva jeg sliter med og hvordan jeg skal bli "frisk" hvis det beste du vet i hele verden er rekyl! Du kan ikke fatte og begripe hva jeg går gjennom hver gang jeg skal avfyre et skudd. Og jeg vil faktisk heller ikke høre at "da kan du skyte NSF/ISSF og innendørs", for det gjør jeg i tillegg til baneskytingen i DFS. DFS er det jeg har vokst opp med, det er i blodet og jeg har ingen planer om å legge det på hylla. Men kunne jeg fått tak i et våpen som gav fra seg mindre rekyl, selv om det krevde mer å holde det i stand og skudda kostet mer så ville jeg ikke tenkt meg om to ganger! Jeg hadde kjøpt det! Jeg sier ikke at 5.56-kaliberet/det våpenet som testes nå er bra nok til å selges, men jeg sier at når alternativet en gang kommer på markedet så vil jeg kjøpe det fort som fy! Jeg kaller det "leveling out the playing field" for min del!

Haff - det var dagens lille utblåsing..

Etter en fin og effektiv treningsøkt ute på Blytjernbanen bar det videre til Rakkestad. Nå var det klart for Gla´joggen! På morgenen var det vindstille og et lett dryss med regn. Nå var vinden i gang og regnet plasket godt. Jeg skulle løpe sammen med tanteungen min på 9 år. Det er jo ikke så ofte jeg er hjemme, så det er gøy å kunne gjøre noe sammen med Marion. Vi hadde en plan om å ikke gå ut for hardt og komme oss bra gjennom den nesten 4 km lange løypen som gikk i Rakkestad sentrum. Etter en liten felles oppvarming gikk startskuddet og vi var igang. 200 meter senere var vi allerede over i å gå. En kilometer sendere var det full stopp og hold. Skal si fru Konkurransemenneske (meg) kjente på den følelsen, men da måtte fokuset over på noe annet vi kunne ha som mål for å komme oss gjennom løypa. Små og artige mål mens regnet pøste, vinden ulte og kroppen var kald. Vi ruslet og snakket og tøyset. Så jogget vi litt til et tre, til et skilt, til vannstasjonen. Så satt hun på ryggen min mens jeg jogget litt, og så jogget vi litt sammen. Det er rart hvor kreativ man blir når man har (bokstavelig talt) har mål i sikte! Plutselig var vi på oppløpssiden og vi kunne spurte fornøyde i over målstreken! Veldig gøy synes tante, og Marion synes det var mest slitsomt men litt gøy og.. ;)

Vel gjennomført Gla´joggen i Rakkestad :)