Etter mye stress og om og men fikk jeg til slutt tak i et startnummer - eller egentlig fikk jeg tak i to startnummer til slutt - helt gratis. Jeg hadde vært litt i overkant trøtt denne uka, men jeg kom meg greit gjennom Boot Campen på torsdag. Startnummeret hentet jeg fredag ettermiddag - nå skulle det løpes!
Jeg kjente noe i magen som minnet så altfor mye om LS-nervene jeg får.. stive skuldre, hjernen går i høygir, magen er i ulage fordi man er så overspent.. Jeg synes det var litt rart at jeg skulle være så nervøs foran dette løpet for det var jo mest for morro. Men klart, jeg hadde jo innmari lyst til å klare 10 km på under timen igjen. Ikke kjente jeg til løypa spesielt godt og det var jo mitt første løp. Jeg skulle dele startstreken med 10 000 andre løpere.. hu og hei!
Følelsen i magen og kroppen var ikke bedre da jeg våknet lørdagsmorgenen. Forsatt nervøs tenkte jeg. Starten skulle gå rundt 15.12 og imellomtiden prøvde jeg å gjøre litt småting for å få tiden til å gå. Men kroppen føltes ikke bra og en liten hodepine var på trappene. Er jeg nervøs eller er det noe annet på gang? Skal jeg løpe eller ikke?
Til slutt stappa jeg i meg to imodium og en halv paracet og satte meg på t-banen ned til sentrum. Kanskje det ble bedre bare jeg kom igang?
Det var kjempeflott å se så mange løpeglade mennesker stå klare på startstreken og alle de rundt som heiet på kjente og ukjente - for et folkehav! Jeg må si jeg ble nesten rørt av den fine stemningen - spesielt da det var 30 sekunders stillhet før første pulje ble sendt avgårde.
 |
| Bilde fra FB-siden til IK Tjalve Foto: Eirik Førde |
Jeg snek meg inn på siden da jeg så puljen min - jeg var litt forsinket selv og måtte finne en åpning. Så da stod jeg plutselig der, nesten først på startstreken. Veldig surrealistisk og morsomt. Nå fikk det briste eller bære! Startskuddet smalt og folk skvatt i været. Det tok etpar sekunder før vi begynte å jogge. En spesiell opplevelse å jogge bortover Karl Johan mot slottet, samtidig som man blir heiet frem av folk man ikke kjenner. Det er godt å se at folk er engasjerte og skaper god stemning også for oss mosjonister!
Jeg skulle dog ønsket at jeg kunne nytt turen rundt i løpa mer, for i det jeg rundet slottet kom også sting. På tross av at jeg hadde tatt det rolig. Men det var bare starten. Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om hvert eneste steg jeg tok under Sentrumsløpet men jeg løp med lett kvalme, sting, vond rygg og generelt lite energi. Dette var ikke nerver, dette var noe annet..
Jeg vurderte å gi meg mange ganger under selve løpet, men jeg klarte ikke å gi slipp på tanken av å krysse målstreken og stolt kunne ta på meg deltakermedaljen. Jeg vurderte også å gå istedetfor å jogge, men valgte å holde et jevnt tempo for å rett og slett bli fortere ferdig med dette her! Bunnen nådde jeg på 8 km. Da jogga vi inn mot sentrum, for så å jogge ut mot Aker Brygge og rundt festningen.. Jeg var så "på tur" oppi hodet at jeg aldri så noen 9 km-ballong og måtte dobbeltsjekke på pulsklokka hvor langt jeg egentlig hadde kommet når jeg løp opp Karl Johan. Heldigvis stod det 9,5 km på displayet og jeg samlet sammen alle mine siste krefter og jogget det jeg hadde mot mål!
Jeg krysset streken og fikk med en gang tiden bekreftet på sms: 1:01:08. Deltakermedaljen fikk jeg rett etter det igjen. Jeg hadde klart å fullføre! Og nå hadde jeg bare en ting for øyet og det var å finne et sted jeg kunne legge meg litt nedpå. Jeg var på en måte ikke spesielt sliten i kroppen, men kvalmen var mer tydelig og ryggen var veldig vond.
Jeg lå en stund og kjente at jeg begynte å fryse veldig. Jeg klarte å ta meg sammen såpass at jeg fikk tatt et bilde som minne før jeg krokrygget gikk for å ta første banen hjem. For å si det sånn så føltes turen hjem minst like lang som løpet! Jeg stupte i seng og lå der og hakket tenner. Kom meg etterhvert i dusjen og fortatte å hakke tenner. Tre timer etter løpet kastet jeg opp. Hurra - jeg var antakelig smittet av omgangssyken av HJ som nettopp hadde hatt det samme. Flott.
Jeg rørte ikke mye på meg resten av den helgen. Det ble istedenfor sengeligging. Men da har man også tid til å tenke. Og det er rart hva kroppen og hjernen klarer å få til bare man bestemmer seg for noe. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hvordan jeg klarte å gjennomføre 10 km jogging i den formen jeg var. Det ville jeg aldri gjort på en vanlig treningsdag. Men det er tydelig at konkurranseinstinktet lever i beste velgående hos meg - selv utenfor skytebanen.
Jeg tracket turen, men tiden stemmer ikke helt siden jeg naturlig nok ikke klarte å trykke på start/stop helt likt med sensoren til Sentrumsløpet: http://www.endomondo.com/workouts/182702235/70870
På lørdagen etter løpet sa jeg at jeg aldri i livet kom til å bli med på noe slikt igjen. Nå er tonen en litt annen. Jeg kan virkelig tenke meg å delta på løp igjen for å kunne nyte opplevelsen litt bedre. Og nå vet jeg jo hva jeg går til. Så nei - det nok ikke siste gang du ser meg med et startnummer på brystet. Noen utfordringer skal man jo ha ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar