Jeg var til en fordandring 2,5 time før oppropstiden på LS-arenaen. Jeg bare tuslet rundt på plassen, testet avtrekket fordi jeg hadde tiden til det og det viste seg og være litt for lett. Men da var det ikke noe problem å ta turen bort i Norma-teltet og få skrudd det litt til. Jeg satt litt å så på skytingen og ruslet igjen litt rundt omkring. Det var igrunn veldig deilig - det var akkurat som om jeg følte meg helt alene på arenaen. At det ikke var noen andre enn meg som brydde seg om hva jeg skjøt. Det var igrunn en veldig deilig følelse.
Tiden gikk sakte, men sikkert fremover og det var ikke noe stress. Jeg kledde på meg og tok til og med med meg børsa bort til den ene siden av 200-meterstandplassen og stod å siktet mot skive 18. Min skive. Jeg var rolig og det var ikke mye bevegelse i børsa. Jeg passet på å jobbe med avspenningen i kroppen og fokuserte på triggerne - grep, ro, tøff - bruke de til det de var ment til å brukes til!
 |
| Hadde tydeligvis en stirrekonkurranse med fotografen.. :p |
 |
| (Stillbilde fra sendingen til NRK) |
Jeg vurderte litt om jeg skulle skyte prøveskudd på stående, men siden dette ikke er noe jeg har gjort før i år så valgte jeg å kjøre det samme opplegget som jeg pleide. Innskytingen gikk igrunn ganske smertefritt på liggende. Jeg begynte utrolig bra med tre tette innertiere før jeg beveget meg litt opp og til høyre. Jeg skrudde derfor, men var samtidig nøye på hvordan jeg slappet og av og lå - uten å stresse meg opp.
Så var det klart for de tellende skudda. Riktig skive - skive 18 - det stod øverst på huskelista! Jeg var rolig og det så også veldig bra ut i siktet. Det var nesten så jeg var forundret over at det ikke var mer puls i børsa! Allikevel synes jeg at det første skuddet ikke var bra - det glapp litt ut. Resten skjerpet jeg meg max på og det så utrolig fint ut. Jeg ble derfor ekstra glad da jeg så på anvisningen at "glippskuddet" faktisk bare ble en X.3, mens resten var sentrumstiere! En flott start og godfølelsen var fortsatt tilstede :D
 |
| (Stillbilde fra sendingen til NRK) |
 |
| Kommer ikke til å glemme denne samlingen, ei heller følelsen på stående med det første.. |
For meg var denne serien ganske så uforklarlig. Derfor måtte jeg rett og slett skyte noen av prøveskudda på kne. Jeg stolte ikke lenger på liggende som nullpunkt for innskruingen, og ville finne ut hva som hadde skjedd på kne. Og etter noen skudd begynte jeg å skjønne at stillingen ikke hadde vært optimal. Jeg hadde rett og slett ikke hatt børsa plassert nok over venstrearmen slik jeg har kommet frem til denne sommeren. Rekylopptaket ble for mye over på høyresiden og med en litt spent høyreskulder får man raskt utdragere man ikke ser til venstre. Det hadde vært greit å vite før LS igrunn, men nei.
Jeg avsluttet med noen prøveskudd på stående for å være klar til grunnlaget. Det gikk litt her og der, og mest fordi jeg hadde mistet litt av piffen etter knemissen. Men siden jeg skjønte "problemet", var det ikke annet å gjøre enn å ta seg selv i nakken og jobbe knallhardt med fokuset.
Ild ble ropt og jeg skulle ikke stresse avgårde det første skuddet. Det gjorde sitt til at jeg ble litt passiv og dro ut det første skuddet. Nei.. tenkte jeg. Men så valgte jeg å bruke det som en ekstra "avspenningsmanøver". Nå hadde jeg liksom hatt en utdrager, så nå kunne spenningen slippe enda mer i kroppen (ikke det at jeg var spesielt anspent fra før, men alle monner drar). Derfra kontrollerte jeg de to neste skudda uten stress, i tillegg til at jeg hadde disponert tiden bra. Det samme gjaldt på kne. Jeg tror aldri nesten jeg har vært så rolig på kne i et grunnlag før i mitt liv. Og nå satt jeg sånn som jeg skulle sitte, og skudda gikk avgårde raskt! Dette gav meg igjen veldig god tid på liggende. Også her var det nesten ikke puls i børsa, og jeg skjøt fire fine skudd med vestrearmen helt avspent. Null problem med tiden. Ha - det var en utrolig god avslutning på det som startet poengmessig veldig dårlig tenkte jeg. Ja, nå var jeg fornøyd med gjennomføringen på 9 av de 10 skudda!
Jeg hadde ikke mye å tape før anvisningen, og det var heller ikke et sjokk at det første ståendeskuddet ble en lav åtter. Jeg var egentlig bare glad for at den ikke gikk lenger ut. Jeg ble imidlertid veldig glad da jeg så de to neste ståendeskudda ble tiere, og enda mer glad da de tre neste skudda på kne satt fint samlet i tieren! Så var det denne liggendeskytingen min som jeg ikke har hatt oversikt over på en stund. Ikke overraskende kom det tre niere ut til høyre uten at jeg skjønte hvorfor - pluss en innertier til slutt. Hadde jeg visst hvor mye jeg eventuelt skal skru mellom hver stilling, så hadde jeg gjort det. Men denne stillingsskruingen på liggende er nytt for meg og jeg kunne ikke forutsett det.
 |
| 140 - 235 poeng |
Sånn er skyting - det hjelper ikke bare å kontrollere nerver, være nøye med nullstillingen og ha en bra gjennomføring - samlingene må også sitte i midten. Men i slike situasjoner som i dag er det så viktig at man klarer å se forbi poengsummene. For nettopp det å spørre seg selv etter hver serie om man er fornøyd med gjennomføringen kan gjøre at man allikevel sitter igjen med en god følelse i kroppen selv om poengsummen ble lav. Det hjelper faktisk ikke å bli sur og sint - det vet jeg alt om. Det som derimot hjelper er en ærlig gjennomgang av ens egen skyting før anvisningen. Det er ikke lett å stå på standplass på LS - det er noe ekstra, med militærfolk og kameraer overalt. Og i mange år har jeg slitt enormt mye med helt ufattelig fæle nerver som har gitt meg den store skjelven. Men to år på rad nå så har jeg klart å snu dette til to positive opplevelser på standplass. Det er noe jeg faktisk er stolt over, for det trodde jeg aldri i livet jeg kom til å få oppleve!
I år har jeg også at en annen utfordring og det er at jeg har manglet den store gnisten til å skyte. Ja, jeg har trent en del, men mye fordi jeg følte jeg måtte og ikke fordi jeg ville. Jeg vurderte til og med å droppe årets LS fordi jeg ikke hadde motivasjonen. Jeg orket ikke mer av dette presset og all den tiden som går med til forberedelser. Men jeg ble med - riktignok uten å gå feltløypa, men jeg skjøt bane og gjorde mitt beste ut i fra mine forutsetninger.
Jeg hater å se mitt navn sammen med et dårlig resultat - ja, det gjør jeg virkelig. Og nok en gang måtte jeg se det skje. Men det er en risiko jeg må ta hvis jeg en dag skal klare å nå målet om å se 240-tallet igjen på LS, og kanskje få med meg en stjerne. Men som jeg skrev innledningsvis så gikk jeg av standplass og hadde skikkelig lyst til å skyte mer! Jeg følte at jeg hadde så mye mer jeg ønsket å bevise for meg selv og alle andre som hadde fulgt med. Enda flere ting falt på plass der inne på standplassen og det føltes som om jeg skulle sprekke av all den gode energien jeg hadde i kroppen. "Dette var jo gøy - dette kunne jeg jo få til - kom igjen, la meg få vise alle sammen!" "Gamle" Maren ville vært skikkelig irritert og sint og frustrert. Kastet pølla og hansken og kanskje skyldt på børsa eller vinden? Eller jeg hadde vært så skuffa og lei meg at jeg hadde begynt å gråte. Man håper jo så inderlig.. Men "nye" Maren går altså av LS-standplassen med 235 poeng og kjenner en indre mestringsglede og godfølelse i kroppen! Og ingen skulle ta den fra meg - den var min!
Så hva har skjedd? Det første jeg tenker på er Anne Grethe Jeppesen. Helt siden vi ble kjent har gjennomføringen vært hennes fokus. Alt annet var uinteressant. Det skulle ikke være fokus på poengsum - kun på gjennomføringen av hvert eneste skudd. Øve inn triggere og gjøre det samme hver gang. Ikke la seg påvirke at ytre eller indre potensielle påvirkninger, men være i nuet, beholde fokuset og roen. Og når du får til det, kan du få til alt - det skjønner jeg nå.
Slikt tar tid, og jeg har fortsatt en vei å gå. Forsatt har jeg få treningstimer og enda ferre stevner. Om jeg skal fortsette videre akkurat nå, eller ta en liten pause og finne tilbake til gnisten igjen er jeg ikke sikker på nå. Men en ting som er sikkert er at jeg har to LS hvor jeg har kost meg og hatt kontroll på nervene på standplass. Finner jeg gnisten igjen som gir meg treningsgleden og konkurransemotivasjonen tilbake er jeg overbevist over at jeg kommer til å nå mine mål. Og da mener jeg virkelig seriøst overbevist - punktum! :)
 |
| Meg og min snille mann :) |
 |
| På førsten av LS bodde vi på hytta til svigers som ligger ca 40 minutter unna Oppdal. På søndag og etter stormen flyttet vi inn på Skifer Hotel for å komme nærmere LS. Må si det var deilig å trekke seg tilbake på hotellet da natten kom - savnet ikke campingvogna! |
 |
| Bildet ble tatt på veien hjem. Det var deilig å se den blå himmelen igjen.. |
 |
| ..og minst like trivelig å se disse to karene igjen! |
PS: har du lyst så kan du også følge meg på instagram: marenheiskyting ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar