Mitt generelle mål for KK-mila var å klare den på under en time. I utgangspunktet skulle dette gå greit hvis formen holdt seg fra sist jeg løp 10 km i slutten av august. Dette er også grunnen til at jeg la bort banebørsa mi før sesongen egentlig var ferdig. Jeg rakk ikke mer i hverdagen, så da må man velge og denne gangen ble det løp fremfor skyting.
Da dagen kom var været knallbra - egentlig litt for bra. Stekende sol og høy temperatur er en utfordring når man deltar på løp. Man kan fort bli dehydrert eller overopphetet. Det hjelper heller ikke at noen tusen damer skal sluse seg ut langsmed Frognerstranden - og i tillegg er det ikke lagt opp til startintervall ut i fra hvor raskt man løper. Et lite kaos med andre ord..
 |
| Felles oppvarming før selve løpet startet.. jeg derimot skulle snike meg frem til startstreken som var forbi scena og til venstre.. En farefull vei full av hoppende ben og veivende armer..! |
Men så er det nå engang slik at KK-mila er på mange måter et lavterskeltilbud. Så lenge du er med er det ikke så falig om du spurter, jogger, går eller hinker. Det er en kom-i-form-fest for kvinner i alle aldre hvor man kan komme som man er og avslutte dagen med champisen i den ene hånda og goodiebagen i den andre og være stolt av at man har gjennomført enten 5 eller 10 km. All honnør til et slikt konsept!
Men for min del så hadde jeg bare en ting for øyet den dagen: å revansjere Sentrumsløpet fra tidligere i år hvor jeg var syk. Derfor sneik jeg meg så langt frem mot startstreken som overhodet mulig. For det siste jeg ville skulle skje var at jeg eventuelt havnet i kø når det snevret seg inn som værst i løypa - og det visste jeg ville skje etter tips fra noen andre jeg kjente som hadde løpt 5 km.
På forhånd hadde jeg jogget rolig ca. en km for at kroppen skulle være litt igang. Jeg var skikkelig spent, men klar i det starten gikk og jeg satte avsted som en rakett. Jeg løp med musikk og "Endomondo" på øra, og farten var virkelig upåklagelig. Det samme gjaldt formen - den var overraskende god. Jeg "brøyta" meg frem forbi den ene etter den andre for jeg hadde ikke lyst på den køen som plutselig kunne komme! Etter 4 minutter og 57 sekunder fikk jeg beskjed fra "Endomondo" at jeg hadde løpt en km.. Ooopsi - så raskt har jeg ikke løpt før på en km, så dette var vel kanskje litt vel friskt av meg.. Men samtidig er min taktikk på 10 km å løpe meg opp tid tilgode ift målet på under en time. Det vil si, jeg løper flest mulig km på under 6 minutter, sånn at jeg har spart meg opp tid mot slutten da både hodet og kroppen har fått nok. Derfor tåler jeg alltid en sprekk før mål.
Jeg roet meg imidlertid et hakk ned, men tenkte at det var like greit å ha bra flyt langsmed Frognerstranden siden det er flatt og lett terreng å løpe i. For hva som ventet meg i skogen på Bygdøy visste jeg ikke så mye om.. Og det var kanskje likegreit. På de fire første km gikk det bra og raskt 21:09 minutter hadde jeg brukt - veldig raskt til meg å være. Men så sa det plutselig "stopp" inni skauen. Hu og hei hvor mye det gikk opp og ned! Det var nesten helt latterlig hvor tømt jeg ble bare i løpet av de to første bakkene. Og jeg var mildt sagt glad for at jeg hadde skygge fra skogen, for det ble plutselig kokhett og sinnsykt tungt i beina. Nå gikk det nesten bare på det mentale - pushe seg fremover og ikke la seg knekke. I tillegg måtte jeg benytte meg av vannstasjonene for å unngå og bli dehydret i varmen. Det var rett og slett absolutt ikke morsomt å løpe et skritt til, men jeg satt med små mål og prøvde å finne en marsjfart. Siste bakken som også var i solsteiken var j*@$%g, men jeg var ekstremt glad for å komme med ut på gangveien igjen og på "oppløpssiden". Bare litt drit at oppløpssiden var 2,5 km ca..
Jeg visste allikevel at jeg lå veldig godt an til å komme meg i mål på under timen. Nå måtte jeg for all del bare ikke snuble i mine egne bein og gi alt jeg hadde på de to siste monotone kilometerne. Det som er litt "ekkelt" etter å ha starten et løp i bra fart, er at når da intensiteten dabber av, så føles det som om man løper i sneglefart. Det virket som om jeg nesten ikke løp fremover. Men samtidig visste jeg ikke hvor raskt jeg hadde løpt siden GPSen mistet litt av sporingen inni skogen. Derfor fikk jeg også "sekunderingene" ca 30-40 meter etter at jeg hadde passert km-markeringene på veien mot mål. Men som sagt, så hadde jeg så mye å gå på i forhold til "oppspart" tid at jeg uansett visste at jeg kom til å nå målet på under timen.
Autopiloten var slått på, og ble ikke slått av igjen før 2-300 meter før mål. Jeg spurtet det jeg kunne, og registrerte at det faktisk lå en del folk som hadde antakelig fått heteslag og/eller var dehydrerte. Det sier litt om varmen den dagen. Men heldigvis holdt jeg stand hele veien til mål. Og idet jeg løp over målstreken tikket det også inn en sms hvor det stod: "Kjære Maren-Kristine. 10 km: 0:57:27. Vel overstått løp!"
Shittpommfritt - jeg løp inn til ny pers - og det under et offisielt løp, i en helvetesløype og i stekende sol! Skal si fjera bruste og smilet gikk rundt da jeg leste dette. Jeg måtte også ut med en lite "yess" der jeg stod. Dette var rett og slett skikkelig stas og veldig verdt alt slitet!! :)
Her er løpet, men tiden stemmer ikke helt siden GPSen ikke klarte å følge helt med: http://www.endomondo.com/workouts/242501698/70870
Jeg nådde målet mitt og vel så det! Dette løpet har vært super motivasjon og gitt meg det lille "sparket bak" når jeg egentlig ikke har hatt lyst til å trene. Og det å løpe med startnummer på brystet gjør noe med én - noe ekstra våkner til liv og man finner de ekstra kreftene man trenger til å ta ut alt man har. I tillegg er det noe spesielt med atmosfæren. Langsmed løypen står folk og heier. Det var også veldig mange familier tilstede - far og barn som heiet mamma frem. Utrolig fint å se!
Selv om dette har vært super motivasjon og en generelt fin opplevelse sånn sett i ettertid når pulsen har senket seg, så kommer jeg ikke til å melde meg på et løp med det første. Jeg er jo et konkurransemennesket av natur, så nå skal det rett og slett bli godt å ikke tenke så mye på slikt fremover, men heller ta det litt piano. Jeg skal fortsatt trene, men nå ønsker jeg mer styrke fremfor lange/mye løp. Men jeg anbefaler absolutt alle jenter å prøve ut KK-mila en gang. Stor stemning og spesielt artig hvis man er en venninnegjeng på tur. Shopping, løp og sjampis - et kan jo nesten ikke bli bedre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar