Jeg hadde god tid før skytingen fordi jeg hadde meldt meg på det aller siste laget. Da ville jeg unngå å stresse mellom jobben og skytingen. Det ble imidlertid ingen rolig oppladning på sofaen, for jeg hadde en del ærend jeg måtte gjøre før jeg skulle skyte - så helt avslappet var jeg ikke da jeg ankom Ekeberghallen. Forventningene var allikevel lavere enn på Akerhusserien på mandag. Rett og slett fordi jeg ikke har skutt så mange innendørsstevner i høst, og det har heller ikke gått så bra som jeg har håpet. Men samtidig gikk det bedre på kne på tirsdagens trening, slik at jeg følte jeg hadde en mulighet til å prestere høyere der.
Selv om jeg ikke var helt nervevrak tok jeg meg allikevel tid til oppvarming i stillingene samtidig som jeg hørte på "iMaxFocus"-spor før jeg skulle inn på standplass. Det har nærmest blitt en vane for meg å høre på ett til to spor før jeg skal skyte større stevner - det er nemlig ingenting annet som får meg til å bli fullstendig rolig og holde nervene under kontroll. Jeg har allikevel aldri prøvd å stå/sitte i stilling mens jeg hører på avspenningssporene - og det føltes ikke så værst i grunn - og så var det dobbelt så effektivt!
Jeg hadde valgt skive 1 siden jeg da slapp å ha noen på venstre side (tomhylser etc). Men dette var ikke et sjakktrekk, for skiven stod veldig mye mer til høyre, det var mindre lys og det var lavere under taket slik at børsa lett kunne få seg et kakk ved stillingsjusteringer på stående. Heldigvis fikk jeg flyttet meg nærmere skive 2 siden det ikke lå noen der, så da kom jeg i hvert fall rett på skiva om ikke annet.
Prøveskudda tok jeg som vanlig på kne. Men jeg er aldri 100% sikker om jeg får skrudd meg inn helt riktig ettersom man kan forandre litt på spenningen i kroppen fra prøveskudd til tellende skudd. I tillegg trener jeg på 50-meteren til vanlig og da kan det bli noen justeringer på grunn av det. Derfor kom det ikke som et stort sjokk at den første tellende serien satt høyt og til venstre. Det var en fin samling, men det var selvfølgelig kjipt at jeg med en gang mistet to poeng så tidlig i programmet!
På stående visste jeg at jeg måtte være veldig nøye med plasseringen av venstrearmen og få den til å hvile skikkelig godt på hoften. Bare på den måten ville jeg unngå å skyte ut til høyre. I hvert fall var det min erfaring fra mandag.. Det begynte imidlertid slik jeg ikke ville det skulle begynne - jeg så skuddet gikk ut til høyre. Haff - justere stilling, slappe godt av.. Neste skudd - enda mer ut til høyre! Neiiii, tenkte jeg - nå kom åtteren! Nå måtte det bare være full skjerpings - venstre albue, hofta, slapp av i beina, armene, pust, balansert og TØFF på avtrekkeren. De neste tre skudda var bra.
Jeg turte nesten ikke se på anvisningen av skudd nummer to - men heldigvis hadde den klamret seg fast til nierstreken, og med de resterende skudda i en fin samling i tieren så kunne jeg puste lettet ut!
Nede på kne igjen var jeg veldig lysten på å skyte en 50-serie for å hente meg litt inn igjen før 10-skudden. Jeg satt ganske greit, men jeg var allikevel ikke helt sikker på om timingen var bra. Hadde jeg vært litt passiv på avtrekkeren? Tendensen var til venstre og da var det ikke så rart at jeg endte opp med en 9.9 også her. Skikkelig irriterende og jeg skrudde med en gang en til høyre. Jeg hadde hatt venstresamling på de andre seriene også, men jeg var rett og slett usikker på om det var 0-stilling/balansefeil eller om jeg burde skru. Tydeligvis burde jeg ha skrudd fra stående til denne serien. Men skutt var skutt og nå futten var på vei ut av kroppen..
Tanken "det blir vel 239 igjen.." streifet meg. Dette var ikke det jeg hadde håpet på. Men før jeg lot det negative ta mer overhånd slo jeg tilbake med et "Nei, jeg skal ikke gi meg - skal skal sørenimeg ikke bli passiv og miste engasjementet i skytingen nå. Da går det i hvert fall i dass. Nei, jeg skal kjempe på videre - ikke gi meg - ikke gi meg - jeg skal gønne på". Jeg har jo erfart så mange ganger tidligere at det gir ingen resultater å gi opp i hvert fall, så hvorfor ikke bare gi jernet på de 10 siste skudda. Man "må" jo skyte de, så da kan man likeså godt levere ti gode skudd enn ti uinspirerte skudd og bli enda mer misfornøyd!
Jeg kjente at jeg plutselig fikk tilbake energien i kroppen. Opp og stå - dette skulle jeg fikse! Fokuset lå nok en gang på albuen på hofta, avspenning, balansen under føttene og tøff på avtrekkeren. Jeg kjempet inn hvert eneste skudd - målet var å ikke tulle bort noen skudd ut til høyre. Jeg jobbet bra, men det var nok av puls å ta av. Ikke så gæli som på mandag, men absolutt veldig synlig i siktet! Så da jeg var ferdig hadde jeg ingen formening om hvordan det hadde gått - bare at jeg ikke hadde hatt noen utdragere til høyre..
På kne var ting litt som på de foregående seriene. Litt lurvete, men fokuset lå på avspenningen, balansen og avtrekket. Ikke haste avgårde, men heller ikke bli passiv. Og så skulle jeg selvfølgelig unngå å få en sånn skikkelig utdrager som jeg fikk på Sarpborg-stevnet (en sjuer!). Og det klarte jeg - ingen synlige utdragere nei.
Sånn - da hadde jeg i hvertfall ikke gitt opp!
Våpnene ble visitert og standplasskommandøren sa "anvisning kommer"... Han som hadde vært standplassvakt og som satt bak meg under skytingen kom bort til meg og spurte om jeg var fornøyd. Selv hadde jeg ingen forventninger siden de 15 første skudda hadde vært en del stang ut, så det var ikke godt å si - ingen grove feil i hvert fall..
Det varte og det rakk med denne anvisningen og etterhvert skjønte jeg at det ikke kom noen skudd på min monitor, men på alle andres.. Så da stansplassen begynte å tømmes for folk startet endelig anvisningen på skiven min. Første skudde satt midt i tieren - en 10.7*. Jaja, det begynte jo bra men vi får nå se hvor lenge det varer, tenkte jeg.. Så forsatte det med 10.7* - 10.8*.. Nå kommer det sikkert en utdrager..? Skudd nummer fire ble en 10.6* - fortsatt i samme hullet.. Nå kom det to-tre folk til for å se på.. Jeg momlet imidlertid "og så kommer vel utdrageren".. Men nei - 10.5*! HVA - har jeg virkelig skutt 50 poeng med fem sentrum på stående - hull i hull - på et stort stevne???
Nå satt jeg å lurte på om de hadde satt igang anvisningen til sidemannen min - at dette kanskje var serien til eldre rekrutten ved siden av meg? Men nei, dette var faktisk riktig!
Kneskudda fulgte på rett etter ståskudda. Nå begynte det virkelig å bli spennende, og spesielt siden det første kneskuddet var en 10.5* på samme sted som ståskudda satt.. Videre fulgte 10.9* og 10.7*... what?? Dette var helt insane - 8 sentrum etter hverandre på 10-skudden..! Jeg hadde virkelig ikke lyst til å bli skuffa nå for det er så typisk at det sånn heeeelt på tampen av en så god serie skal komme en suuuuuur utdrager..
Det nest siste skuddet viste en høy 10.3... Ikke høyere nå.. ikke en 9.9.. Det føltes lenge og det var surrealistisk å sitte der etter alle andre har fått anvist. Enten blir det en sykt bra serie eller så blir dette sure saker.. SMÆCK - 10.2 og 100 med hele åtte sentrum var et faktum!!!!!! Og ikke nok med det - samlignen var bare helt insane fantastisk flott!! Jeg kunne rett og slett ikke tro det jeg så, men herregud så utrolig gøy dette plutselig ble! Folk gratulerte meg og fortalte samtidig at det hadde gått rykter om en skikkelig god 10-skudd her nede på skive 1.. jaggu var serien god - den var rett og slett bacon (som noen ville sagt)!
Jeg gikk fra å ha en litt kjip åpning hvor jeg mistet litt av piffen - til å stoppe den negative følelsen og de negative tankene til å gi jernet og levere min beste 10-skudd som klasseskytter noensinne! Og ikke nok med det, men når jeg ser på de andre seriene så var det også veldig flotte samlinger. Det er kun de to skudda på den første ståendeserien som er dårlige - men det er helt greit siden jeg tydelig så at jeg dro de ut og dermed ikke hadde gjort jobben min 100%. Resten av samlingene er i tieren. Det er meget betryggende!
 |
| 145 - 245 poeng! |
Allikevel var det ikke bare 10-skudden som gjorde meg så glad og fornøyd. Etter anvisningen fortalte han som satt bak meg og var standsplassvakt at han hadde fulgt meg på meg når jeg skjøt." Sånn som du står og skyter er sånn jeg ønsker at mine elever skal stå. Det er helt nydelig å se på. Du står perfekt, er så balanset, rolig og kontrollert. Litt svak på avtrekket, men det får så være når du skyter så godt som du gjør". De setningene der hadde jeg aldri trodd noen skulle si til meg - noen gang! Jeg ble like overrasket over det som 10-skudden. Men dette traff meg rett i hjertet! Og grunnen til det er en hendelse som skjedde på samme tiden for ca fire-fem år siden. Jeg stod på Kringsjåstevnet og skjøt. Dette var da i kombihallen på Norges Idrettshøgskole hvor det kun er glassvinduer som skiller skytebanen fra venteområdet. På den første ståendeserien stod "alle" å glante veldig på meg når jeg skjøt. Ikke fordi jeg var så god eller spesielt kjent - men fordi jeg stod "bak-frem" som mange kalte det. De stirra, pekte og pratet så mye at mamma måtte be de roe seg ned sånn at ikke jeg skulle bli forstyrret under skytingen.. Mange hadde kommentert ståendestillingen min før dette stevnet, så helt nytt for meg var det ikke. Men hendelsen var såpass spesiell at den kommer jeg aldri til å glemme.
Ikke lenge etter Kringsjåstevnet bestemte meg for å søkte hjelp hos Anne Grethe og legge om ståendestillingen min totalt. Det har jeg aldri angret på noensinne..
Som du kanskje skjønner var dette en enorm kveld for meg. Jeg visste godt at poengsummen 245 ikke ville holde til finalplass, men det er ikke det viktigste. Alle kan ikke komme til finalen, men fy søren - etter denne snuoperasjonen og flotte feedbacken på stillingene mine så føltes det som om jeg "toppa heila driden"!!!
Så glad kan man bli av skyting!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar