Noen ganger bare funker ingenting. Sånn var det i kveld.
Sist trening var jeg veldig fornøyd med alle instillingene jeg hadde justert meg frem til og ting funka bra. I kveld var det på han igjen og nye justeringer måtte gjøres. Blant annet ble Pølla tømt litt igjen, og jeg prøvde meg frem i det vide og det brede. Utfordringen ligger blant annet i at den øverste knappen på jakka faktisk er i veien for kolben når jeg skyter på kne. Grunnen til at jeg ikke har lagt merke til det før nå er egentlig fordi jeg ikke har trent noe særlig kne etter at jeg fikk den nye dressen. Prøvde å flytte knappen slik at den ikke skulle være i veien, men til slutt tok jeg den bare vekk. Jakken er såpass bra formsydd at den egentlig ikke trengs, og da var det bedre å sette på plass kolben. Jeg har den mer inn mot senter av kroppen for å få et bedre rekylopptak, samtidig som den sitter mye bedre der og jeg kan slappe av uten at den sklir avgårde.
På stående er det den samme utfordringen som får - jeg er ikke nok PÅ og tar ikke blinken. Jeg er hele tiden på etterskudd. Prøvde å være litt mer "føre var", men det funket dårlig. Nå synes jeg også stillingen var i ubalanse, så det var ikke så gøy igrunn..
På liggende var det også vanskelig å finne en god stilling for å ta gode avtrekk. Plutselig kom det noen utdragere og det var igrunn ikke på langt nær så bra som det var på forrige trening.
Selvfølgelig er det vanskeligere å skyte godt på 50-meter, men samtidig - hvis man klarer å skyte godt på den skiva, så klarer man å skyte godt på alle DFS-skivene! Det du kan "komme unna med" på 200-meteren blir du straffet for på 50-meterskiva. Da er det ikke rart at man får god trening, og at man jobber bedre og blir mer bevisst på sine utfordringer.
Så jeg tenker sånn at dette var en erfaring å ta med seg videre - at jeg fortsatt har en del jeg må jobbe med. Feks. må jeg ikke glemme triggerne mine og jobbe videre med spesielt avspenningen i kroppen. Back to basics! I tillegg tror jeg at jeg skal prøve å legge til et ekstra innlegg på kolbekappen bak når jeg skyter utendørs fordi jeg har behov for en ekstra buffer på grunn av rekylen. Kanskje jeg også får et bedre tak rundt pistolgrepet på liggende? Er i hvert fall bare å prøve, så får man raskt svar på det!
Påfyll!
Dette var mildt sagt sårt tiltrengt, og endelig fikk jeg tid og mulighet til å lade en del 6,5-skudd. Det er ikke min favoritt ting å gjøre, men må man så må man!
2,5 time senere i Heiers ladeloft i Degernes var 394 tomhylser blitt til 394 skudd. Nå gjenstår det å se om 394 skudd blir til 394 tiere.. ;)
2,5 time senere i Heiers ladeloft i Degernes var 394 tomhylser blitt til 394 skudd. Nå gjenstår det å se om 394 skudd blir til 394 tiere.. ;)
14. mai 2013 - Trening i Alfhallen
Min kjære hadde bursdag i går, så da ble det koslig feiring fremfor baneskyting på Årvoll. Derfor tok jeg turen ut til Alfhallen og Team Kisen-treningen. Motivasjonen var ikke helt på topp - så alt var i grunn som det pleide å være.
Planen for kveldens trening var å terpe på det jeg ikke liker å terpe på men virkelig trenger å terpe på, nemlig grunnlagsskyting. Tanken var jo veldig bra, men da jeg kom i gang merket jeg at jeg ønsket å fikse på remma først. Gjøre den litt kortere for å få bedre skulderkontakt på liggende. I tillegg begynte jeg å se nærmere på selve liggendestillingen for den har ikke funket optimalt på noen år. Så da gjorde jeg det og. Det ble til slutt en litt høyere stilling noe som gav meg bedre skulderkontakt og et mye etterlengtet bedre grep. Før har det vært som om høyrearmen har vært "for lang" slik at jeg ikke får tatt et godt grep på ligg - men nå funker det mye bedre. Nå er det terping som gjenstår.
Jeg fortsatt opp på kne, og også her har jeg hatt noen ønsker om justeringer. Spesielt dette med måten jeg sitter på høyrebeinet på. Pølla ligger ikke under ankelen, men mer opp på leggen for å få hele meg høyere opp i en rettere og litt fremoverlent stilling. Pølla jeg bruker er av den største typen til Dagfinrud, og den er nesten helt stappfull. Men siden den ikke var fyllt til randen, så fant jeg en hel haug med tørkepapir (man tar det man har i nærheten) og lirket det inn der det var tomrom. Og vips var den litt større (dog - jeg skulle gjerne hatt en pølle med den største diameteren som er tillatt i DFS, men det har jeg ikke funnet!)
Nå som pølla var stappa, kunne jeg ha den under ankelen og dermet skape bedre sidestabilitet. Det tar jo litt tid å få til å slappe av helt i en ny stilling, men det vet jeg og kommer til å jobbe med det fremover. Allikevel gikk det jo bra allerede i kveld, spesielt hvis jeg fokuserte på å få vekten mer over på venstrebeinet (slappet skikkelig godt av - uvant på en positiv måte!)..
Så var det stående. Opp i stillingen og BAM der stod jeg så rolig som jeg aldri før har stått - og ingen puls inn i børsa. Veldig rar følelse, og det eneste jeg skulle gjøre var å trekke av. Men så var det det da.. trekke av. Vanskeligere enn det høres ut som.. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å trekke av på en effektiv og god måte. Jeg kom hele tiden på etterskudd føltes det som. Skulle derfor prøve å være litt på istedetfor, men da var jeg for rask.. Veldig merkelig greie altså. Men sånn var det tydeligvis i dag. Så da får jeg heller ta med meg godfølelsen jeg nå hadde i stillingen - helt totalt rolig og i balanse!! :)
Etter 2,5 time med trening var jeg klar for å pakke sammen og dra hjem. Som sagt så var ikke motivasjonen på topp da jeg dro for å trene, men etter å ha trent i Alfhallen i kveld med denne flotte gjengen og med kaliber .22 så steg humøret betraktelig! Det er så mye mer gøy å trene når man ikke trenger å tenke på lys, vind, mirage og ikke minst - antall skudd man skyter. Forsatt lider jeg av ammunisjonsmangel når det gjelder 6,5 og sånt blir det ikke trening og stevner av. Men mye styr å skulle lade selv når man er vant til å kjøpe en stor mengde .22-skudd og bare trene og skyte bekymringsfritt i vei.. jaja, sånn er det nå bare. Uansett var det gøy å kjenne på gelden av det å skyte igjen. No stress og morsomt!
Planen for kveldens trening var å terpe på det jeg ikke liker å terpe på men virkelig trenger å terpe på, nemlig grunnlagsskyting. Tanken var jo veldig bra, men da jeg kom i gang merket jeg at jeg ønsket å fikse på remma først. Gjøre den litt kortere for å få bedre skulderkontakt på liggende. I tillegg begynte jeg å se nærmere på selve liggendestillingen for den har ikke funket optimalt på noen år. Så da gjorde jeg det og. Det ble til slutt en litt høyere stilling noe som gav meg bedre skulderkontakt og et mye etterlengtet bedre grep. Før har det vært som om høyrearmen har vært "for lang" slik at jeg ikke får tatt et godt grep på ligg - men nå funker det mye bedre. Nå er det terping som gjenstår.
Jeg fortsatt opp på kne, og også her har jeg hatt noen ønsker om justeringer. Spesielt dette med måten jeg sitter på høyrebeinet på. Pølla ligger ikke under ankelen, men mer opp på leggen for å få hele meg høyere opp i en rettere og litt fremoverlent stilling. Pølla jeg bruker er av den største typen til Dagfinrud, og den er nesten helt stappfull. Men siden den ikke var fyllt til randen, så fant jeg en hel haug med tørkepapir (man tar det man har i nærheten) og lirket det inn der det var tomrom. Og vips var den litt større (dog - jeg skulle gjerne hatt en pølle med den største diameteren som er tillatt i DFS, men det har jeg ikke funnet!)
Nå som pølla var stappa, kunne jeg ha den under ankelen og dermet skape bedre sidestabilitet. Det tar jo litt tid å få til å slappe av helt i en ny stilling, men det vet jeg og kommer til å jobbe med det fremover. Allikevel gikk det jo bra allerede i kveld, spesielt hvis jeg fokuserte på å få vekten mer over på venstrebeinet (slappet skikkelig godt av - uvant på en positiv måte!)..
 |
| 5 skudd kne på 50 m ISSF-skive. |
 |
| Skyterening-o-rama! |
11. mai 2013 - Holmenkollstafetten med Team DFS!
Dette var min tredje helg med startnummer på brystet, og denne gangen skulle jeg representere selveste DFS under Holmenkollstafetten! Siden ikke alle på Skytterkontoret hadde mulighet til å stille i år, måtte de hanke inn noen for å fylle opp laget. Jeg var altså en av de som ble spurt, og det var jeg veldig glad for. Jeg har aldri deltatt på Holmenkollstafetten før, men har hatt lyst fordi det er jo et ganske annerledes løp med tanke på at man kun har en relativt kort distanse hvor man gir alt, for så å gi pinnen videre til nestemann. Jeg er nok selv mer vant til å løpe lengre og fordele kreftene utover distansen. Nå skulle man ta ut alt man hadde på et kort strekk.
Jeg tok en god intervalløkt på onsdagen ved Østensjøvannet for å forberede meg litt (selv om jeg vet at det selvfølgelig er for seint samme uka, men det hjelper på selvtilliten ;) I runden ved Østensjøvannet er det to kraftige bakker med litt ulik lengde som lett kan knekke en vanlig mosjonist. Jeg har aldri kjørt intervall der før, men har tenkt tanken at jeg burde. Nå fikk jeg prøvd meg og det var tungt ja. Jeg kjørte tre repitisjoner i den bratteste og lengste bakken, og fire repitisjoner i den andre. I tillegg løp jeg ferdig runden etter intervallet. For å si det sånn så merket de neste fire dagene at jeg hadde brukt rumpemusklene den kvelden. Støøøøl ja!
Vi møtte i god tid for å få utdelt startnummer, t-skjorte og solbriller. I tillegg var det en fordel å se hvem man faktisk skulle veksle med! Deretter bar det opp til Bislett for å gjøre med klar til etappe nr. 2 som jeg hadde blitt tildelt.
Jeg var mildt sagt ute i god tid - faktisk 1,5 time i forveien. Det var også blitt ganske surt og kaldt, så her var det bare å holde seg i bevegelse. Siden jeg ikke visste så mye om løypen hadde jeg nå mulighet til å sjekke den ut. Starten gikk i nedoverbakke, før det flatet seg litt ut og deretter var det bare oppover. Distansen var 1100 m og jeg småjogget den etpar ganger for å få følelsen. Selv i lav fart steg pulsen i oppoverbakkene, så dette kom til å bli en utfordring. Målet var å klare det under 5:30 et sted..
Allikevel var det ikke løpingen som jeg så på som den største utfordringen - vekslingen ville bli mer tricky fordi det er vanskelig å finne hverandre i mylderet av folk som står klare til å ta imot stafettpinnen. Det dannet seg en trakt hvor de som løpte såvidt kom frem for å finne sin person å veksle med - ikke rart når det er så mange folk og ingen vet helt når lagkameraten dukker opp..
Jeg gjorde meg helt klar litt før cirkatiden som var antatt - regnet med at det ikke ble de helt store justeringere så tidlig i løpet. Og ganske riktig så jeg et kjent ansikt i mylderet av mennesker. Det ble en bitteliten stopp siden han ikke så meg først, men det var ikke så ille. Idet jeg fikk stafettpinnen dukket konkurranseinstinktet opp og jeg fosset frem i nedoverbakken. Det var nesten så jeg ble litt overrasket over hvor fort det gikk, men da ble jeg også litt bekymret for at jeg kanskje tappet kreftene for fort. På den slake flaten trappet jeg litt ned for å gjøre med klar til den lange stigningen som egentlig startet nesten med en gang. Etter 30 meter opp i bakken begynte jeg å kjenne at dette kom til å bli tungt og vondt. Egentlig mest en mental greie - tørre å pushe seg max og ikke knekke helt før vekslingen. "Snart ferdig, snart ferdig, fort over, fort over, kom igjen, kom igjen snart ferdig, ikke gi deg, du ser enden" var det som kvernet i hodet hele veien opp. Beina og kroppen generelt var bra, men det var pusten som hindret meg mest. Men jeg gav det jeg hadde og så heldigvis vekslingsmannen min ganske raskt slik at det ble en bra overgang. Så var det å prøve å komme seg til side for å få igjen pusten og slippe frem andre løpere..
Puh! Dette var intense greier! Man går å lader opp og venter så lenge og vips så er det over. Men jaggu var det en artig opplevelse også!
Mitt offisielle resultat ble 5:22 - altså jeg klarte målet mitt, og var fornøyd med tanke på den seige bakken. Jeg er som sagt ingen hurtig person, men jeg kan holde ut over tid. Men derfor ble det enda tydeligere at jeg har mye og hente på legge inn en intervalløkt i uken for å bli litt raskere. Dessuten er det bra med variasjon.
Ettersom gater var stengt og det var folk overalt hadde jeg lagt opp til å jogge hjem. Var fint å få litt bonustrening også. Så nå vet jeg at det er ca. 4,5 km fra Bislet til Hasle.. hmm, trodde det var lenger jeg..
Holmenkollstafett-dagen ble avsluttet på Salsa Restaurant med Team DFS. Det var god stemning og veldig koslig å slå av en prat. Resultatet ble lest opp og applaudert, sluttplasseringen fikk jeg dog ikke helt med meg ;)
Håper jeg får bli med på Holmenkollstafetten til neste år også - morro morro!
Jeg tok en god intervalløkt på onsdagen ved Østensjøvannet for å forberede meg litt (selv om jeg vet at det selvfølgelig er for seint samme uka, men det hjelper på selvtilliten ;) I runden ved Østensjøvannet er det to kraftige bakker med litt ulik lengde som lett kan knekke en vanlig mosjonist. Jeg har aldri kjørt intervall der før, men har tenkt tanken at jeg burde. Nå fikk jeg prøvd meg og det var tungt ja. Jeg kjørte tre repitisjoner i den bratteste og lengste bakken, og fire repitisjoner i den andre. I tillegg løp jeg ferdig runden etter intervallet. For å si det sånn så merket de neste fire dagene at jeg hadde brukt rumpemusklene den kvelden. Støøøøl ja!
Vi møtte i god tid for å få utdelt startnummer, t-skjorte og solbriller. I tillegg var det en fordel å se hvem man faktisk skulle veksle med! Deretter bar det opp til Bislett for å gjøre med klar til etappe nr. 2 som jeg hadde blitt tildelt.
Jeg var mildt sagt ute i god tid - faktisk 1,5 time i forveien. Det var også blitt ganske surt og kaldt, så her var det bare å holde seg i bevegelse. Siden jeg ikke visste så mye om løypen hadde jeg nå mulighet til å sjekke den ut. Starten gikk i nedoverbakke, før det flatet seg litt ut og deretter var det bare oppover. Distansen var 1100 m og jeg småjogget den etpar ganger for å få følelsen. Selv i lav fart steg pulsen i oppoverbakkene, så dette kom til å bli en utfordring. Målet var å klare det under 5:30 et sted..
Allikevel var det ikke løpingen som jeg så på som den største utfordringen - vekslingen ville bli mer tricky fordi det er vanskelig å finne hverandre i mylderet av folk som står klare til å ta imot stafettpinnen. Det dannet seg en trakt hvor de som løpte såvidt kom frem for å finne sin person å veksle med - ikke rart når det er så mange folk og ingen vet helt når lagkameraten dukker opp..
 |
| Klar - liiiike før start! |
Puh! Dette var intense greier! Man går å lader opp og venter så lenge og vips så er det over. Men jaggu var det en artig opplevelse også!
Mitt offisielle resultat ble 5:22 - altså jeg klarte målet mitt, og var fornøyd med tanke på den seige bakken. Jeg er som sagt ingen hurtig person, men jeg kan holde ut over tid. Men derfor ble det enda tydeligere at jeg har mye og hente på legge inn en intervalløkt i uken for å bli litt raskere. Dessuten er det bra med variasjon.
Ettersom gater var stengt og det var folk overalt hadde jeg lagt opp til å jogge hjem. Var fint å få litt bonustrening også. Så nå vet jeg at det er ca. 4,5 km fra Bislet til Hasle.. hmm, trodde det var lenger jeg..
Holmenkollstafett-dagen ble avsluttet på Salsa Restaurant med Team DFS. Det var god stemning og veldig koslig å slå av en prat. Resultatet ble lest opp og applaudert, sluttplasseringen fikk jeg dog ikke helt med meg ;)
Håper jeg får bli med på Holmenkollstafetten til neste år også - morro morro!
6. mai 2013 - Trening på Årvoll-banen
Lysten var (som vanlig) ikke på topp, men det hjelper å ha noen som kan dra en med på banen. Det er jo tross alt trivelig når andre Østfoldinger flytter til storbyen og vil trene litt, så da tok Marte og jeg turen opp på Årvoll-banen.
Vi endte opp på 100-meteren siden det var organisert skyting på 200-meteren. Likegreit siden jeg da bare simulterte 200-meter på skjermen og fikk vel så mye ut av den treningen. Eneste forskjellen er at skiva er litt større å se på gjennom siktet, samtidig som den også kanskje blir litt klarere for meg å se på. Men jeg merket meg at jeg likte at jeg hadde mindre luft rundt selve blinken, og vurderer nå om jeg skal gå ned på hullkornstørrelsen på 200-meter. Synes nesten å huske jeg også gjorde det i fjor.. effekten av det er at jeg blir mindre usikker på om jeg har blinken midt i og det blir lettere å trekke av. Så jeg får ta en titt i hullkornesken om det kan ligge noe relevant oppi der..
Det ble litt variert og fin trening i kveld. Skjøt meg raskt inn på liggende og fortsatte på kne. Litt lurv først, men etterhvert fløt det veldig bra.
På stående merket jeg også en forbedring. Usikkerheten er nok mest mytet på for lite trening med 6.5en, men det er jo ikke så lett å få til dette når jeg ikke har så mange skudd å ta av. Men jeg må nesten ta med meg 22en også for å få den mendgetreningen jeg trenger. Trenger å jobbe mer med å finne nullstillingen, slappe av og stole på den slik at jeg tar et bra avtrekk. Det skal ikke så mye til før jeg kjenner på nervene, og da kreves det en del trening for å bli trygg på dette. Men om jeg har tid og lyst til å legge ned det som kreves er en annen sak..
Nederste bildet viser stående skyting med snudd monitor. Utfordringen tidlig i sesongen er om jeg skal skru tre halve knepp ned og to til høyre når jeg skyter stående. Her ble det tydeligvis feil å skru ned, i tillegg til at jeg ikke var nøye nok med nullstillingen slik at serien fikk en venstretendens, noe jeg har opplevd en del før og. Men samlingsmessig er det ikke så værst!
I tillegg dristet jeg meg til å skyte årets første grunnlag! Jeg faktisk nervøs både før og under skytingen fordi jeg merker at jeg ikke liker å skyte raskt med tidspress. Men jeg hoppet i det! På stående var spesielt det første skuddet ganske bra - på de to neste var det ikke helt rund blink, men allikevel var avtrekkene bra og klokka viste 2:20 ca da jeg skulle sette meg ned. På kne tok jeg et klikkskudd for å ikke stresse avgårde og sjekke nullstillingen. Men jeg var ikke spesielt fornøyd med gjennomføringen av de tre skudda - det smalt egentlig hver gang jeg ikke hadde rund blink. Men det positive var at jeg var avslappa og tok gode avtrekk. På liggende var det litt vanskelig å finne stillingen. Fortsatt har jeg en utfordring med tanke på plasseringen av kolben i skuldra - den har litt lyst til å skli ut. Derfor så ikke blinken helt rund ut her heller, men prøvde å fokusere på avtrekket.
Jeg hadde 8 sekunder tilgode da jeg var ferdig. Jeg var ikke speielt fornøyd med det jeg hadde sett i siktet, men det var jo ikke værst at jeg hadde klart å gjennomføre et såpass smooth grunnlag uten noe kalbb og babb.
Jeg var litt skeptisk til å snu monitoren for å se det endelige resultatet, men jeg må jo si at jeg ble positivt overrasket! 97 poeng på årets første grunnlag med to niere på stående og en på ligg synes jeg er veldig bra. Kneserien var også den beste med en tett og fin samling!
Jeg avsluttet treningen etter ca 60-70 skudd. Mest fordi jeg rett og slett må spare litt skudd siden jeg ikke har så mange å ta av her inne i Oslo. Samtidig blir det jo også mørkt etterhvert. Kjente at det var rart å ha en så kort økt, siden jeg er vant med Kisen-treningene som ofte varte i 2 1/2-3 timer.. Jeg følte meg liksom ikke ferdig - jeg hadde egentlig bare såvidt kommet i gang.
Sesongen er godt i gang for de fleste ihuga skytterne. Jeg har enda ikke skutt et stevne. Det er ikke vanlig til meg å være, men jeg vil ikke tvinge megselv til å gjøre noe jeg hverken føler jeg er klar for eller har lyst til. Det har vært en annerledes vår - en kald vår med fokus på andre aktiviteter og gjøremål. Og for en uke siden skrev jeg at det røde flagget var heist for min del. Det så mørkt ut - og mest på grunn av rekylen jeg opplevde med kjøpeskuddene. Men etter kveldens trening med de hjemmelada skudda kan jeg si at jeg faktisk ser litt lys i tunnellen..
Jeg fortsetter nok med treningen om en uke igjen. Det blir ingen stevner denne helgen heller. Men jeg skal i hvert fall representere Skytterkontoret på Holmenkollstafetten - så noe skyterelatert skal jeg gjøre! ;)
Vi endte opp på 100-meteren siden det var organisert skyting på 200-meteren. Likegreit siden jeg da bare simulterte 200-meter på skjermen og fikk vel så mye ut av den treningen. Eneste forskjellen er at skiva er litt større å se på gjennom siktet, samtidig som den også kanskje blir litt klarere for meg å se på. Men jeg merket meg at jeg likte at jeg hadde mindre luft rundt selve blinken, og vurderer nå om jeg skal gå ned på hullkornstørrelsen på 200-meter. Synes nesten å huske jeg også gjorde det i fjor.. effekten av det er at jeg blir mindre usikker på om jeg har blinken midt i og det blir lettere å trekke av. Så jeg får ta en titt i hullkornesken om det kan ligge noe relevant oppi der..
Det ble litt variert og fin trening i kveld. Skjøt meg raskt inn på liggende og fortsatte på kne. Litt lurv først, men etterhvert fløt det veldig bra.
På stående merket jeg også en forbedring. Usikkerheten er nok mest mytet på for lite trening med 6.5en, men det er jo ikke så lett å få til dette når jeg ikke har så mange skudd å ta av. Men jeg må nesten ta med meg 22en også for å få den mendgetreningen jeg trenger. Trenger å jobbe mer med å finne nullstillingen, slappe av og stole på den slik at jeg tar et bra avtrekk. Det skal ikke så mye til før jeg kjenner på nervene, og da kreves det en del trening for å bli trygg på dette. Men om jeg har tid og lyst til å legge ned det som kreves er en annen sak..
Nederste bildet viser stående skyting med snudd monitor. Utfordringen tidlig i sesongen er om jeg skal skru tre halve knepp ned og to til høyre når jeg skyter stående. Her ble det tydeligvis feil å skru ned, i tillegg til at jeg ikke var nøye nok med nullstillingen slik at serien fikk en venstretendens, noe jeg har opplevd en del før og. Men samlingsmessig er det ikke så værst!
I tillegg dristet jeg meg til å skyte årets første grunnlag! Jeg faktisk nervøs både før og under skytingen fordi jeg merker at jeg ikke liker å skyte raskt med tidspress. Men jeg hoppet i det! På stående var spesielt det første skuddet ganske bra - på de to neste var det ikke helt rund blink, men allikevel var avtrekkene bra og klokka viste 2:20 ca da jeg skulle sette meg ned. På kne tok jeg et klikkskudd for å ikke stresse avgårde og sjekke nullstillingen. Men jeg var ikke spesielt fornøyd med gjennomføringen av de tre skudda - det smalt egentlig hver gang jeg ikke hadde rund blink. Men det positive var at jeg var avslappa og tok gode avtrekk. På liggende var det litt vanskelig å finne stillingen. Fortsatt har jeg en utfordring med tanke på plasseringen av kolben i skuldra - den har litt lyst til å skli ut. Derfor så ikke blinken helt rund ut her heller, men prøvde å fokusere på avtrekket.
Jeg hadde 8 sekunder tilgode da jeg var ferdig. Jeg var ikke speielt fornøyd med det jeg hadde sett i siktet, men det var jo ikke værst at jeg hadde klart å gjennomføre et såpass smooth grunnlag uten noe kalbb og babb.
Jeg var litt skeptisk til å snu monitoren for å se det endelige resultatet, men jeg må jo si at jeg ble positivt overrasket! 97 poeng på årets første grunnlag med to niere på stående og en på ligg synes jeg er veldig bra. Kneserien var også den beste med en tett og fin samling!
Jeg avsluttet treningen etter ca 60-70 skudd. Mest fordi jeg rett og slett må spare litt skudd siden jeg ikke har så mange å ta av her inne i Oslo. Samtidig blir det jo også mørkt etterhvert. Kjente at det var rart å ha en så kort økt, siden jeg er vant med Kisen-treningene som ofte varte i 2 1/2-3 timer.. Jeg følte meg liksom ikke ferdig - jeg hadde egentlig bare såvidt kommet i gang.
Sesongen er godt i gang for de fleste ihuga skytterne. Jeg har enda ikke skutt et stevne. Det er ikke vanlig til meg å være, men jeg vil ikke tvinge megselv til å gjøre noe jeg hverken føler jeg er klar for eller har lyst til. Det har vært en annerledes vår - en kald vår med fokus på andre aktiviteter og gjøremål. Og for en uke siden skrev jeg at det røde flagget var heist for min del. Det så mørkt ut - og mest på grunn av rekylen jeg opplevde med kjøpeskuddene. Men etter kveldens trening med de hjemmelada skudda kan jeg si at jeg faktisk ser litt lys i tunnellen..
Jeg fortsetter nok med treningen om en uke igjen. Det blir ingen stevner denne helgen heller. Men jeg skal i hvert fall representere Skytterkontoret på Holmenkollstafetten - så noe skyterelatert skal jeg gjøre! ;)
5. mai 2013 - Sol, energi og Holmenkollstafetten!
Det er rart hvor mye energi sola gir! Spesielt etter gårsdagens mildt sagt rævva vær, var det godt å kunne kjenne på sommerfølelsen :) Etter litt grilling av kroppen på balkongen tok jeg turen ut til Østensjøvannet for å ta en treningsøkt. Jeg liker veldig godt det området for det er så landlig og trivelig. Det er også et fuglereservat, så det er nok å se på.
Planen var å ta etpar runder og teste formen litt. De første fem kilometerne gjorde jeg unna på et ganske høyt gir, og spesielt opp brattbakken (som jeg egentlig haaater) så følte jeg at tempoet var bra. Men jeg var ganske sliten, så de neste fem kilometerne bestod mer av en variert hastighet. Da jeg hadde jogget 10 km bestemte jeg meg for å fortsette enda en km. Og da det var gjort, ble det likesågodt en km til. Så langt har jeg ikke jogget sammenhengende før, og det gikk igrunn veldig greit siden jeg tok det relativt pent. Jeg kunne jogget lenger også, men jeg måtte hjem for å rekke en bursdagsmiddag i sentrum.
Det slo meg når jeg jogget at jeg ikke er spesielt rask, men jeg er i hvert fall seig. Derfor var det gøy å teste ut det å jogge lenger enn jeg pleier - spesielt når været er så fint. Og ikke minst var det digg å gå i t-skjorte og capritights utendørs igjen. Hurra for sommeren!
Jeg kan jo også legge til at jeg faktisk skal være med på Holmenkollstafetten til neste helg! Jeg fikk en forespørsel fra Skytterkontoret for en liten tid tilbake om jeg kunne stille for de, og det kunne jeg jo ikke si nei til!! Blir å slå to fluer i en smekk - løping og skyting (bortsett fra at det ikke blir noe skyting da - men representerer jo Skytterkontoret). Så nå skal jeg prøve å få lagt inn litt intervall i førsten av uka, og heller roe ned når det nærmer seg lørdag.
Dette tror jeg blir skikkelig spennende og ikke minst gøy fordi vi er et lag. Og så blir det trivelig med middag på kvelden. Så se opp for de sortkledde som representerer Skytterkontoret!
(Hmmm, dette blir min tredje helg med startnummer på brystet - begynner nesten å bli en vane...)
Planen var å ta etpar runder og teste formen litt. De første fem kilometerne gjorde jeg unna på et ganske høyt gir, og spesielt opp brattbakken (som jeg egentlig haaater) så følte jeg at tempoet var bra. Men jeg var ganske sliten, så de neste fem kilometerne bestod mer av en variert hastighet. Da jeg hadde jogget 10 km bestemte jeg meg for å fortsette enda en km. Og da det var gjort, ble det likesågodt en km til. Så langt har jeg ikke jogget sammenhengende før, og det gikk igrunn veldig greit siden jeg tok det relativt pent. Jeg kunne jogget lenger også, men jeg måtte hjem for å rekke en bursdagsmiddag i sentrum.
Det slo meg når jeg jogget at jeg ikke er spesielt rask, men jeg er i hvert fall seig. Derfor var det gøy å teste ut det å jogge lenger enn jeg pleier - spesielt når været er så fint. Og ikke minst var det digg å gå i t-skjorte og capritights utendørs igjen. Hurra for sommeren!
 |
| T-skjortevær! :) |
Dette tror jeg blir skikkelig spennende og ikke minst gøy fordi vi er et lag. Og så blir det trivelig med middag på kvelden. Så se opp for de sortkledde som representerer Skytterkontoret!
(Hmmm, dette blir min tredje helg med startnummer på brystet - begynner nesten å bli en vane...)
4. mai 2013 - Trening på Blytjernbanen og gla´joggen
Jeg tok meg en tur til Degernes denne helgen for å hilse på familien.
I samme slengen tok jeg også med meg børsa ut på Blytjernbanen. Det skulle bli interessant å skyte igjen etter mandagens kjipe trening hvor jeg følte jeg ble slått i bakken av rekylen av Raufoss Sierra-skudda.. Men hovedmålet med økten var å hjelpe søskenbarnet mitt, Eileen Dahl som er førsteårs senior. Er mildt sagt ikke lett å skulle lære seg å skyte stående.
Klokken 10 var vi der ute og vi måtte være effektive. Vi startet med litt innskyting på liggende. For min del var det mine første skudd i år med hjemmelada patroner. Jeg hadde ikke store troen på at det skulle være noe særlig betydningsfull forskjell, men tenkte det var likegreit å prøve. Skal si jeg tok veldig feil! Rekylen var noe helt annet med de hjemmelada skudda!! Det føltes faktisk som om jeg hadde litt kontroll på det jeg drev med. Det var nesten så jeg fikk håpet litt tilbake..!
Vi fortsatte opp på kne og tok en liten gjennomgang før vi skjøt. Eileen følte ikke hun hadde noe kontroll på kne lenger og at hun brukte altfor mye energi på å trekke av - det var rett og slett fryktelig tungt! Det ante meg at det ikke nødvendigvis var avtrekket som var problemet, men heller det hun gjorde/ikke gjorde før hun skulle trekke av. Jeg bad henne derfor fokusere på å bygge opp stillingen skikkelig, finne nullstillingen samtidig som hun jobbet ordentlig med avspenningen. Avtrekket skulle hun ikke tenke på - men selvfølgelig skulle hun ikke sitte å trykke i en evighet.. Erfaringen min etter mange år med akkurat den utfordringen hun beskrev er at jeg ikke gjør et godt nok arbeid med nullstillingen og avspenningen før jeg trekker av. Derfor blir jeg litt ustabil og usikker og jeg tør ikke trekke av. Det er som ringer i vannet - det ene påvirker det andre.
Selv ville jeg også fokusere på nullstillingen og avspenningen i kroppen. Dette er noe man alltid må jobbe med som skytter - uansett hvor mange skudd man har skutt opp gjennom åra.
Etter kneskytingen tok vi en rask evaluering og det var gøy å høre at Eileen også hadde merket effekten av det å ha fokus og jobbe ordentlig med de to første stadiene. Man blir jo nødvendigvis ikke god i en fei, men det hjelper å vite hva man skal jobbe med fremover. For min del hjalp det også (som vanlig) å fokusere på avspenningen - da ble det lettere å unngå rykningene i kroppen og stole på stillingen.
Eileen er fortsatt en veldig fersk ståendeskytter. Det er snart et halvt år siden hun hadde en dobbelttime sammen med Anne Grethe Jeppesen, men treningsmendgden har ikke vært voldsom. Hun jobber derfor fortsatt med det å bli trygg på stillingen og klare å slappe av. Jeg tok en titt og spurte litt hva som var utfordringen og om hun klarte å slappe godt av i hodet for å unngå at børsa tippa fremover. Det klarte hun ikke for da så hun ikke inn gjennom siktet. Kinnstøtta måtte nærmere henne og en tanke høyere opp. Så sagt, så gjort. I tillegg bad jeg henne om å fokusere på avspenningen i føttene, knærne, hoftene, armene og skuldrene (fra tå til topp, for å si det sånn). Dette er eneste måte å finne nullstillingen på - å være bevisst på hvor det lett kan spenne seg og sjekke disse punktene. Etterhvert, med mye trening vil det gå mer og mer automagisk. Dette gjaldt og gjelder også for min egen del..
Vi rakk ikke mange skudd på stående, men også her merket hun en forbedring. Nå spørs det bare hvordan innstillingen av kinnstøtta påvirker de andre stillingene. Jepp - det er mye å tenke på, og man må finne den gyldne middelvei.
Selv fikk jeg det mye bedre til på stående nå som jeg endelig hadde mine hjemmelada skudd. Det er helt utrolig hvor mye slikt skal ha å si. Jeg fortsatt at jeg vil rykke til i kroppen, men ikke i like stor grad som med Sierra-skudda. Og jeg følte heller ikke at jeg ble slått i haka av rekylen. Så tydelig, for min del er dette forskjellen på å skyte utendørs eller ikke skyte utendørs. Jeg kjenner jeg blir kraftig provosert av forståsegpåere der ute som mener hardnakket at skuddreddhet ikke blir bedre med mindre rekyl! Ikke kom her og fortell meg hva jeg sliter med og hvordan jeg skal bli "frisk" hvis det beste du vet i hele verden er rekyl! Du kan ikke fatte og begripe hva jeg går gjennom hver gang jeg skal avfyre et skudd. Og jeg vil faktisk heller ikke høre at "da kan du skyte NSF/ISSF og innendørs", for det gjør jeg i tillegg til baneskytingen i DFS. DFS er det jeg har vokst opp med, det er i blodet og jeg har ingen planer om å legge det på hylla. Men kunne jeg fått tak i et våpen som gav fra seg mindre rekyl, selv om det krevde mer å holde det i stand og skudda kostet mer så ville jeg ikke tenkt meg om to ganger! Jeg hadde kjøpt det! Jeg sier ikke at 5.56-kaliberet/det våpenet som testes nå er bra nok til å selges, men jeg sier at når alternativet en gang kommer på markedet så vil jeg kjøpe det fort som fy! Jeg kaller det "leveling out the playing field" for min del!
Haff - det var dagens lille utblåsing..
Etter en fin og effektiv treningsøkt ute på Blytjernbanen bar det videre til Rakkestad. Nå var det klart for Gla´joggen! På morgenen var det vindstille og et lett dryss med regn. Nå var vinden i gang og regnet plasket godt. Jeg skulle løpe sammen med tanteungen min på 9 år. Det er jo ikke så ofte jeg er hjemme, så det er gøy å kunne gjøre noe sammen med Marion. Vi hadde en plan om å ikke gå ut for hardt og komme oss bra gjennom den nesten 4 km lange løypen som gikk i Rakkestad sentrum. Etter en liten felles oppvarming gikk startskuddet og vi var igang. 200 meter senere var vi allerede over i å gå. En kilometer sendere var det full stopp og hold. Skal si fru Konkurransemenneske (meg) kjente på den følelsen, men da måtte fokuset over på noe annet vi kunne ha som mål for å komme oss gjennom løypa. Små og artige mål mens regnet pøste, vinden ulte og kroppen var kald. Vi ruslet og snakket og tøyset. Så jogget vi litt til et tre, til et skilt, til vannstasjonen. Så satt hun på ryggen min mens jeg jogget litt, og så jogget vi litt sammen. Det er rart hvor kreativ man blir når man har (bokstavelig talt) har mål i sikte! Plutselig var vi på oppløpssiden og vi kunne spurte fornøyde i over målstreken! Veldig gøy synes tante, og Marion synes det var mest slitsomt men litt gøy og.. ;)
 |
| Jeg fant ikke gull, men veien hjem til Degernes.. ;) |
Klokken 10 var vi der ute og vi måtte være effektive. Vi startet med litt innskyting på liggende. For min del var det mine første skudd i år med hjemmelada patroner. Jeg hadde ikke store troen på at det skulle være noe særlig betydningsfull forskjell, men tenkte det var likegreit å prøve. Skal si jeg tok veldig feil! Rekylen var noe helt annet med de hjemmelada skudda!! Det føltes faktisk som om jeg hadde litt kontroll på det jeg drev med. Det var nesten så jeg fikk håpet litt tilbake..!
 |
| De fem siste skudda på liggende..! |
Selv ville jeg også fokusere på nullstillingen og avspenningen i kroppen. Dette er noe man alltid må jobbe med som skytter - uansett hvor mange skudd man har skutt opp gjennom åra.
Etter kneskytingen tok vi en rask evaluering og det var gøy å høre at Eileen også hadde merket effekten av det å ha fokus og jobbe ordentlig med de to første stadiene. Man blir jo nødvendigvis ikke god i en fei, men det hjelper å vite hva man skal jobbe med fremover. For min del hjalp det også (som vanlig) å fokusere på avspenningen - da ble det lettere å unngå rykningene i kroppen og stole på stillingen.
Eileen er fortsatt en veldig fersk ståendeskytter. Det er snart et halvt år siden hun hadde en dobbelttime sammen med Anne Grethe Jeppesen, men treningsmendgden har ikke vært voldsom. Hun jobber derfor fortsatt med det å bli trygg på stillingen og klare å slappe av. Jeg tok en titt og spurte litt hva som var utfordringen og om hun klarte å slappe godt av i hodet for å unngå at børsa tippa fremover. Det klarte hun ikke for da så hun ikke inn gjennom siktet. Kinnstøtta måtte nærmere henne og en tanke høyere opp. Så sagt, så gjort. I tillegg bad jeg henne om å fokusere på avspenningen i føttene, knærne, hoftene, armene og skuldrene (fra tå til topp, for å si det sånn). Dette er eneste måte å finne nullstillingen på - å være bevisst på hvor det lett kan spenne seg og sjekke disse punktene. Etterhvert, med mye trening vil det gå mer og mer automagisk. Dette gjaldt og gjelder også for min egen del..
Vi rakk ikke mange skudd på stående, men også her merket hun en forbedring. Nå spørs det bare hvordan innstillingen av kinnstøtta påvirker de andre stillingene. Jepp - det er mye å tenke på, og man må finne den gyldne middelvei.
Selv fikk jeg det mye bedre til på stående nå som jeg endelig hadde mine hjemmelada skudd. Det er helt utrolig hvor mye slikt skal ha å si. Jeg fortsatt at jeg vil rykke til i kroppen, men ikke i like stor grad som med Sierra-skudda. Og jeg følte heller ikke at jeg ble slått i haka av rekylen. Så tydelig, for min del er dette forskjellen på å skyte utendørs eller ikke skyte utendørs. Jeg kjenner jeg blir kraftig provosert av forståsegpåere der ute som mener hardnakket at skuddreddhet ikke blir bedre med mindre rekyl! Ikke kom her og fortell meg hva jeg sliter med og hvordan jeg skal bli "frisk" hvis det beste du vet i hele verden er rekyl! Du kan ikke fatte og begripe hva jeg går gjennom hver gang jeg skal avfyre et skudd. Og jeg vil faktisk heller ikke høre at "da kan du skyte NSF/ISSF og innendørs", for det gjør jeg i tillegg til baneskytingen i DFS. DFS er det jeg har vokst opp med, det er i blodet og jeg har ingen planer om å legge det på hylla. Men kunne jeg fått tak i et våpen som gav fra seg mindre rekyl, selv om det krevde mer å holde det i stand og skudda kostet mer så ville jeg ikke tenkt meg om to ganger! Jeg hadde kjøpt det! Jeg sier ikke at 5.56-kaliberet/det våpenet som testes nå er bra nok til å selges, men jeg sier at når alternativet en gang kommer på markedet så vil jeg kjøpe det fort som fy! Jeg kaller det "leveling out the playing field" for min del!
Haff - det var dagens lille utblåsing..
Etter en fin og effektiv treningsøkt ute på Blytjernbanen bar det videre til Rakkestad. Nå var det klart for Gla´joggen! På morgenen var det vindstille og et lett dryss med regn. Nå var vinden i gang og regnet plasket godt. Jeg skulle løpe sammen med tanteungen min på 9 år. Det er jo ikke så ofte jeg er hjemme, så det er gøy å kunne gjøre noe sammen med Marion. Vi hadde en plan om å ikke gå ut for hardt og komme oss bra gjennom den nesten 4 km lange løypen som gikk i Rakkestad sentrum. Etter en liten felles oppvarming gikk startskuddet og vi var igang. 200 meter senere var vi allerede over i å gå. En kilometer sendere var det full stopp og hold. Skal si fru Konkurransemenneske (meg) kjente på den følelsen, men da måtte fokuset over på noe annet vi kunne ha som mål for å komme oss gjennom løypa. Små og artige mål mens regnet pøste, vinden ulte og kroppen var kald. Vi ruslet og snakket og tøyset. Så jogget vi litt til et tre, til et skilt, til vannstasjonen. Så satt hun på ryggen min mens jeg jogget litt, og så jogget vi litt sammen. Det er rart hvor kreativ man blir når man har (bokstavelig talt) har mål i sikte! Plutselig var vi på oppløpssiden og vi kunne spurte fornøyde i over målstreken! Veldig gøy synes tante, og Marion synes det var mest slitsomt men litt gøy og.. ;)
 |
| Vel gjennomført Gla´joggen i Rakkestad :) |
Abonner på:
Innlegg (Atom)
