20. mars 2014 - Trening i Alfhallen

Hva gjør man når man har lyst til å trene med "Violeta", har tid og bil? Jo, man kjører til Alfhallen og gjør nettopp det!

Dette var min andre offisielle økt med luftbørsa - eller Violeta som jeg kaller hu.. Jeg merket sist gang at jeg var altfor anspent i kroppen og hadde lyst til å jobbe mer med dette. Jeg stilte litt mer på våpenet, satt på en ekstra vekt foran på børsa og kjente hele veien på hvordan balansen og spenningen i kroppen var. I begynnelsen stod jeg slik som jeg gjorde på tirsdag med Saueren. Men siden jeg kan stå rettere med luftbørsa, så fant jeg ut at jeg ikke trenger å "dra det så langt", men heller vri venstrefoten bittelitt innover, ha litt bredere beinstilling og ellers stå likt. Også plasseringen av hånden hadde mye å si. På førsten var det mange høye skudd, men etterhvert fokuserte jeg mer og mer på å sjekke nullstillingen. Jeg har rett og slett hatt litt for hastverk når jeg skal skyte. Istedetfor å bygge opp stillingen og kontrollere den,  stiller jeg meg opp, kjenner litt på det og så begynner jeg å skyte. Men alfaomega med luftskytingen er jo nullstillingen! Det var vel kanskje en av de første tinga jeg lærte, men selvfølgelig det første som gikk i glemmeboka. Nå derimot var nullstillingen og avspenning førstepri på hvert eneste skudd. I tillegg var jeg nøye med riktig plassering av hånden under våpenet slik at høyden var fin, og ikke minst hadde jeg fokus på triggerne "ro" og "rundt blink". Det tok ikke mange skudda før det løsnet og samlingen krympet. Det ble bedre og bedre jo mer jeg stolte på balansen og nullstillingen. Da var det lettere å se den runde blinken og trekke av uten å blunke. 

Det var veldig kult å se at selv om skulderkontakten fortsatt ikke er optimal, så kan jeg allikevel få det til så lenge jeg har en tydelig plan som jeg vet fungerer.

Etter en del prøveskudd og justeringer trykket jeg videre til matchen. Det skulle vise seg at jeg trengte noen flere skudd før det endelig løsnet, derfor var den første serien ingen høydare - 96 poeng på heltall og 100,9 på desimaler.

 Men så begynte etterhvert ting å falle på plass - jeg jobbet bedre og stolte mer og mer på timingen og stillingen. Neste 10-skudden ble det 99 poeng på heltall og 103,0 poeng på desimaler - mye bedre!

Og videre fulgte nok en 99-serie og 103,6 på desimaler - en økning fra forrige serie og flyten føltes fortsatt god!

Tanken om "ny pers" streifet meg, men jeg nektet å la tankene ta overhånd. Jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre - puste meg ned, sjekke nullstillingen, være i balanse, ha trua, være klar til å skyte i det jeg så "rund blink"..  

Det var veldig godt å se at jeg klarte å runde av serien med 99 poeng enda en gang, og økning på desimalene til 103,8. Det er ganske så fascinerende når man står der og man merker at pulsen øker. Samtidig vet man at det skal så innmari lite til før man plutselig er lang unna blinken. Holder man urolig, så er det vanskelig å time noe som helst siden man faktisk også må etterholde en stund. Det tar rett og slett litt tid før skuddet er ute av løpet. Derfor synes jeg ikke at avslutningen var godkjent - jeg fikk jo tross alt ny pers på heltall med tre poeng 393 og ny pers på desimaler med 411,3 (408 fra før)! "Violeta" kan sine saker.. ;)


Så om jeg var litt gira på skyte luft før kveldens skyting, så er jeg i hvert fall det nå! Og jeg ønsker meg ny krok.. kanskje en MEC Contact IV som jeg fikk testet litt i dag, men den er svindyr.. På den andre siden - har man først kjøpt alt det andre og dette er den siste og avgjørende detaljen, så er det vel kanskje verdt det?? Vi får se hva helårsnissen kommer med etterhvert.. :p