DIY - glam på skytebanen!

De som kjenner meg vet at jeg er glad i "bling"! Altså - ikke too much og tacky - men litt ekstra bling i hverdagen gjør godt ;)


Så jeg har tenkt på dette en god stund. Hva kan jeg gjøre for å stæsje opp dressen litt? 

For en måned siden tok jeg endelig turen innom Panduro for å se om jeg kunne finne noe rødt "bling" som kunne passe på navnet på dressen min - for det var da ideen jeg hadde kommet frem til. Skytesporten er jo en relativt maskulin sport. Derfor har jeg hatt lyst til å innføre litt mer glamour og "show" på standplass. Hvorfor skal ikke vi skinne litt ekstra der vi står å fyrer av skudd etter skudd mot skiva? ;)


Dette har jeg kjøpt på Panduro: "stofflim" som funker på lær, og "blingstener" som egentlig er til scrapbooking. Jeg kjøpte to typer fordi jeg var litt usikker på hvilken størrelse jeg trengte på stenene. Jeg endte imidlertid opp med å bruke en kombinasjon av de minste for å gi litt ekstra dynamikk og "sparkle" til bokstavene.

Fremgangsmåten var som følgende: jeg la stenene oppå en og en bokstav. Danderte litt frem og tilbake for å se hvor tett stenene burde ligge. Stenene holdt jeg med en pinsett mens jeg påførte limet og satte den permanent på bokstaven. Det tok litt tid, men ikke avskrekkende lang tid. Og når resultater blir så artig så er det jo verdt det synes jeg ;)





La også til en liten ekstra "prikk over i´en" på Skytterlinken-logoen bakpå ryggen. Så lenge ikke stenene sitter i veldig slitasjeutsatte steder, så sitter de veldig godt!


Og når jeg først var så godt igang kunne jeg like så godt schmelle te med en bling på øreklokkene også. Det ble også en liten sten på pølla mi.. og foreløpig har jeg ikke kommet på flere ting jeg kan blinge opp. To be continued.. ;)

Så nå er jeg spent på om jeg kommer til å se noen andre jenter - eller gutter for den sakens skyld, med bling på skytterutstyret. Eller så kan man jo kjøre på med den tøffe stilen og gå for nagler i stedet - mange muligheter. Utfordringen er herved sendt videre!

All I want for Christmas is you!

Feinwerkbau 800x med kinnstøtte og grep i laminert tre!

No compromise about the incorporated technology.
High quality materials combined with the know-how of several generations bring optimum preconditions for the next generation of compressed air rifles.

An innovative principle of  the pressure reducer with an optimized control action cares for an even more stable outgoing of the shots. By using high-precision trigger components and an improved  escapement, model 800 shows an extremely short development time for the shots.

Attention should be paid to the various adjustabilities of model 800 X.
The rear stock can be put crosswise twice and is adjustable in height and dividable – and this without interference of the preset sight-line.
Conversion of the stock from right to left possible without complexity.

The cheek piece disposes of two edge radiuses (square or round) and can be rotated by 180°  enabling the shooter to determine his most favourable aiming position. Moreover the cheek piece is adjustable in height, shiftable and pivoted.
Cocking lever of model 800 in basic position is free-adjustable by 360° and can be pivoted to the inside and to the outside.

The shapely design of model 800 X impresses visually with the typical-distinctive Feinwerkbau lines.
The revolutionary front stock cares for an obviously innovative looking and cares in addition for an optimal damping characteristics of the system in the Aluminium stock.
The vario sight has been face-lifted – so the various adjustment possibilities of the sight line have been shapely realized.


Dette er ikke noe jeg bare har kommet frem til sånn over natten. Allerede i november kom tankene om at jeg hadde lyst på mitt eget luftgevær. Og grunnene er mange - for det første synes jeg det er utrolig gøy å skyte luft! Det syntes jeg også i fjor/tidlig år og vurderte også da om jeg skulle prøve å få tak i et eget våpen. Men siden dette koster mye og jeg kan låne av Kisen MSL la jeg det fra meg. I høst har jeg imidlertid skutt mer luft, mye på grunn av Team Kisen-treningene som alltid begynner med luft. Men også fordi jeg fortsatt synes det er veldig gøy. Utfordringen har dog vært det at jeg bruker mye tid på innstillinger før jeg skal skyte. I tillegg er ikke våpnene vektet noe som helst, så de blir ganske lette for min del. Derfor begynte jeg igjen å snuse på muligheten på å få tak i et brukt luftvåpen som var "bra nok for meg". Prisen skulle helst ikke være høyere enn 6000 kr.

Derfra og til nå har jeg prøvd Feinwerkbau 70p, Walther LG300 Protouch, Anschutz 8002 (med 9003-mekanisme) og Feinwerkbau 700 (Kisen MSL-lånebørse). Puh. Det har blitt noen modeller, og innsatsen har økt for hver børse. Men du verden så flott det har vært å få prøve! Før jeg begynte  å kikke for alvor kunne jeg igrunnen ikke så mye om luftvåpen. Typer, vedlikehold, prismeblokker, pakninger, holdbarhet på trykklufttuber osv var helt gresk for meg. Fortsatt er det selvfølgelig mye å lære, men hvis det er noe jeg også har erfart er at man må føle seg frem til riktig våpen!

Og hvordan endte jeg opp med å gå fra brukt til 6000 kr til ny børse lurer du.. Jo først og fremst må jeg rette all min takk til min kjære sponsor gjennom alle tider: pappa :) Uten hans hjelp kunne jeg bare glemt det! Nå er det ikke snakk om at han skal betale for hærligheten - det blir nedbetaling over tid ja. Men det er helt gull for meg! For grunnen til at jeg endte opp på nettopp en Feinwerkbau 800x med laminert tregrep og kinnstøtte er summen av alle erfaringen jeg har gjort meg opp. Formmessig ligner 700en mye på Saueren - den føles som Saueren spesielt i grepet og det er kjent og godt for min del. Jeg er også kanskje høy og har lange fingre og vant til 5,5 kg våpen. Derfor føltes både Wahlter og Anschutz for puslete og små for min smak. Litt tynne - det føltes som om jeg på en måte slukte våpnene. Det ble liksom ikke riktig. Så da vurderte jeg å kjøpe en ny 700 fordi jeg kunne få den til en gunstig penge. Men da begynte "alle" å anbefale meg å heller kjøpe en 800 fordi den er mye bedre "over hele fjøla" og 700en er på vei ut. Okay - men da ville jeg prøve den først. Flaks for meg at jeg har mange luftskyttere i laget og tre av de har 800en. Så sist tirsdag fikk jeg prøve en 800. Wow - jeg falt pladask med en eneste gang! Denne var vektet opp til maks og stilt inn ganske bra i forhold til meg og hadde medium-grep i laminert tre. Det føltes rett og slett helt magisk riktig - det var ingen tvil - dette var børsa for meg! 
 
Her man undersiden av bakre delen av børsa hvordan
man kan stille inn mye bedre og nærmere brystkassen.


Men etter at jeg hadde prøvd den ble det også klart at det var en 800x jeg hadde prøvd - dvs - flere innstillingsmuligheter på den bakre delen av stokken. Noe som igjen passer meg bra siden jeg har plass til å dra børsa mer til meg over brystkassen. Og så var det dette med den laminerte kinnstøtta og grepet - det er ikke på grunn av fargen. Riktignok er jeg glad i både sort og rødt, men det er kun den fargekombinasjonen som har laminert tre. Den andre versjonen er ikke like god å holde i synes jeg - og den "gnager" for mye på kjaken min (har slitt med dette på Saueren og den har jeg fått godkjent å ha en skinnlapp på).

Så der har du det. Derfor sitter jeg her nå og er sikker i min sak og skal bestille meg min helt egen luftbørse. Dette er en investering for fremtiden. Og i første omgang trenger jeg ikke bekymre meg over alle pakninger og ting og tang som kan ryke når som helst. Jeg får også veldig god hjelp til både innstilling og innskyting av våpenet. Bedre trening får jeg ikke på stående - og det beste med det hele er jo at det er så gøy! Dette er jo en hobby jeg har som jeg ikke kommer til å slutte med, så hvorfor skal man ikke gjøre det man synes er gøy da?? 

Slik jeg har sett det så faller ikke prisen noe særlig på luftvåpen heller. Så hvis jeg skulle gå lei kan jeg selge det videre uten å ha tapt nevneverdig mye. Men nå får jeg altså et våpen som er mitt og bare mitt - i topp stand som jeg slipper å bruke tid på å stille sånn tåli inn hver gang jeg skal skyte. Da er det bare skytteren det står på - og for fru Perfeksjonist er det godt å vite! :)

Når det gjelder trening i desember så har jeg brukt hver tirsdag på å prøve ut luftbørser. Det var mye som skjedde i november og det var godt å roe litt ned og få andre ting gjort. Men som sagt så har jeg lært mye denne måneden og tatt en stor beslutning angående våpenkjøp. Forrige tirsdag fikk jeg også litt ekstra hjelp til å stille inn lånebørsa og lærte at jeg skal ha kolbekappen i armen istedetfor skuldra - det var noe nytt! I tillegg fikk jeg utfordret trengheten min med 20 skudd på 8 minutter. Det lærte jeg mye av! På de siste 10 skudda skjøt jeg supereffektivt og veldig bra! En morsom og lærerik økt med andre ord.



PS - i første omgang kommer jeg nok ikke til å kaste meg på alle luftstevner og bli internasjonal skytter. Da dukker problem nummer to opp: jeg har DFS-dress og sko.. Skulle jeg imidlertid bli ekstremt god i luft tar jeg det "problemet" når/hvis det kommer.. ;)

29. november 2013 - Stevne i Alfhallen og superfinale!


Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - novembermåneden var helt stappet på slutten! Derfor har jeg måttet prioritere beinhardt og skrivingen har måttet komme i annen rekke. Dessuten var det veldig mye som skjedde under stevnet i Alfhallen - det var jo superfinale på lørdagen. Ikke for meg vel og merke, men dette er noe vi i Team Kisen har jobbet mot for å få til. Det har krevd mye planlegging, grubling og testing, men hu og hei så bra det ble til slutt!!

Når det gjelder min egen skyting så er jeg godt fornøyd med den. Med minimal grunnlagstrening i kroppen og en liggendestilling som er varierende, var jeg avhengig av god timing og tøffe avtrekk. Planen var derfor å ikke stresse på de tre første seriene, og være bestemt på grunnlaget - sånn røfflig. Som vanlig var spenningen på plass i kroppen, men ikke mer enn at det gikk an å takle det. Kjapt fortalt, så var liggendeserien bra gjennomført - det samme gjaldt egentlig ståendeserien. Men der smatt det ut to skudd i nieren. Litt skuffende siden jeg synes jeg holdt til 50. På kne var det ikke så gæli. Den nye, lave stillingen er mye bedre enn den gamle. Det er lettere å slappe av og finne balansen. Dette resulterte i en 50-serie og tilsammen 148 på 15-skudden.

I motsetning til utendørsskytingen så er det ikke prøveskudd mellom 15- og 10-skudden. Ikke så rart siden det feks ikke er vind når man skyter inne - og etter 15 skudd skal man jo egentlig være innskutt.

Så det var altså rett på grunnlaget. Jeg var gira på å få til en bra gjennomføring som jeg kunne være fornøyd med. Spenningen i kroppen hadde steget og det merket jeg på stående - det var derfor ekstra viktig for meg å minne meg selv på at jeg skulle være tøff på avtrekkeren - uansett! Ståndeskudda husker jeg ikke så mye fra, men på knevar det fryktelig mye puls. Det så rett og slett litt håpløst ut. Og det er det som har vært problemet på kne hele veien - med en gang jeg har litt dårlig tid og ikke får pustet meg godt ned, så er det nyttårsaften i siktet på alle tre skudda - de går i hytt og pine! Det vaer ikke kult for å si det sånn. Jeg brukte derfor litt mye tid på kne og måtte bare komme med raskt ned på liggende. Da tok jeg også med meg "knepulsen" ned i stillingen. Med skikkelig dårlig tid og masse puls tok jeg en rask beslutning om å rett og slett "dra til meg" børsa og tvinge den rolig og kjøre på med tøffe avtrekk. Jeg hadde null tid og sjangs på å puste meg ned, og det var altfor mye bevegelse i børsa til at et godt avtrekk i seg selv var nok. Følte meg som en cowboy, men ble ferdig i tide. Riktignok ristet jeg på hodet og håpte for meg selv at jeg holdt meg over 240-streken.

Virkeligheten var heldivis litt mer enn positiv enn det jeg hadde følt. Jeg var riktignok ikke spesielt fornøyd med 9.8 og 9.9 på de første to ståendeskudda for de trodde jeg var hakket bedre. To niere på kne var derimot ikke uventet og helt fortjent. Liggendeskudda hadde jeg absolutt ingen formening om - skulle jo forsåvidt bli spennende å se hvordan taktikken min faktisk fungerte. Og til min store overraskelse så satt de i tieren alle sammen. Da var det jo ikke så gæli lell ;)


148 - 244 poeng

244 poeng ble det til slutt og det var jeg igrunn fornøyd med. Morro å se at nierne ikke ligger spesielt langt fra tierstreken, og at jeg generelt takler puls i børsa mye bedre. Med tanke på hvor lite jeg har skutt liggende og hvor mye jeg har slitt med kne denne høsten så var dette veldig bra. Det inspirerer til videre trening og arbeid :)

Etter at siste laget hadde skutt var det tid for generalprøven av superfinalen som skulle gå av stabelen lørdagskveld. Lydanlegget var rigget, det samme gjaldt lysene og når endelig speaker Claussen var på plass var det klart for gjennomkjøringen. Fra før av hadde jeg redigert noen ferdige lydsnutter slik at det skulle bli mer dynamisk og praktisk - rett på sak. Lysene sparte vi til dagen derpå, men lyden og opplegget fikk vi kjørt to ganger. Vi lærte igrunn veldig mye av dette - blant annet når musikken skulle spilles, og at vi skulle prøve å få til intervju av skytterne mellom skudda og fokusere på noen "kamper" fremfor alle samtidig.

Det ble ingen superfinale på meg i Alfhallen, men jeg skulle gjerne ha vært der og sett på finalen som Team Kisen har jobbet så hardt for å få til. Desverre var jeg opptatt den kvelden. Allikevel klarte jeg ikke holde meg helt borte fra det, og fulgte med som best jeg kunne på facebook og via sms.

Siden jeg ikke var der selv under superfinalen, så har jeg lånt ordene som står på bloggen til speakeren og Team Kisen-skytteren Simon Kolstad Claussen for at dere skal bedre forstå hvordan denne superfinalen ble til - og hvordan den ble gjennomført:


Ideen for det hele kom ca. for litt under et år siden. Det var kun 1 uke igjen til Luft-EM i Danmark, hvor satsningsgruppen Team-Kisen hadde med Christina Teigen og Håkon Sørli til mesterskapet. (Sørli da som også forøvrig var elev på NTG Kongsvinger). På siste fellestrening før EM, så bestemte vi oss for å få til en spesiell finaletrening med et trøkk helt utenom det vanlige.


Kjell Aarskog og Vebjørn Berg stilte med hver sin boomblaster, hvor vi koblet en mikrofon til den ene og spilte musikk ut av den andre. I tillegg hang vi opp et stort lerret med livevisning. Dermed var et duket for litt show på trening og undertegnede var speaker mens ti stykker gjennomførte en vanlig luftfinale på 10-meter etter ISSF sine regler, med speaker-tjeneste/speaker-utpsykning og musikk både før, under og etter hvert skudd.

Etter denne treningen ble trener Berg så begeistret for gjennomføringen og tente ytterligere på å bygge videre på dette konseptet og få vist det ut til folket. Et stort mål ble med en gang å få til dette på et stevne som samlet stor deltakelse, samt å bygge opp trøkket og showet ennå mer med både røyk, lys og laget et samlet show som få har opplevd under en finale.

50-meter stevnet i Alfhallen som de to siste årene har blitt arrangert av både Ullensaker og Rælingen, ble tidlig plukket ut som et perfekt stevne å prøve ut dette prosjektet på, med vanlig innledende skyting i tre dager, og med denne "superfinalen" som rosinen i pølsa på lørdagskvelden.

Etter meget god dugnadsånd fra samtlige i Team-Kisen og god hjelp fra Høland/Bjørkelangen skytterlag, så må vi si at stevne ble slik vi hadde håpet på. Med innleid lys, lyd og røykshow-mann, en ambasiøs arrangørstab som så etter muligheter og ikke var redde for å feile, ble det en festkveld i Alfhallen.
 
Hver og en ble de ti finaleskytterne i hver av de to superfinalene presentert med sine beste meritter på skytebanen, før de entret standplass i 2.etasje gjennom røyk og lys, før de gjennomførte 10 enkeltskudd med både musikk og speakertjeneste før, under og etter hvert skudd. 

Vi var forberedt på mye krass kritikk. Blant annet fikk vi høre tydelig før stevne følgende beskjed: - Det er det sportsligste som er viktigst, pluss litt krydder.


Avsenderen av den meldingen, har dog kanskje rett. Men jeg pressiserer at vi lever i 2013, og at man er ALTFOR redd for å tenke nytt i DFS. Man må tenke nytt for å videreutvikle sporten. Bare se på skiskytingen, hva de har fått til. På slutten av 1970-tallet, så ble det et dramaskrikk ut av dimmensjoner, når det ble bestemt at skiskytterne skulle skyte kaliber 22, istedenfor grovt. Avgjørelsen ble regelrett slaktet av folk flest, som også trodde sporten ville dø ut. Bare se hvor skiskyting er kommet den dag i dag. På så og si hver eneste verdenscup runde er stadioner så fulle at folk ikke får plass. At vi kommer til å få til noe lignende i skytesporten, tviler vel kanskje også jeg på. Men poenget mitt er: Man MÅ tenke nytt for å videreutvikle idretten vår.

De mange tilbakemeldingene vi har fått fra Lørdagens superfinale, sier også sitt om at dette er noe vi må bygge videre på.
- Dette var helt rått. I mitt nesten 65-år gamle skytterliv, så har jeg vel nesten ikke opplevd maken, - Erik Jødahl. 
- Dette er det kuleste jeg har vært med på noensinne som skytter. Det at jeg kom sist gjorde ingenting, opplevelsen var helt rå, - Peter Sørli 
- Dette var det Landskytterstevne-trøkk over på meget høyt nivå, - Kim Andre Lund. 
- Dette må vi ha mer av. DFS må følge med i tiden, - Vegard Lund. 
- Dette trengte skytternorge. Et fantastisk skyttershow. Vi kommer igjen, - Egil Finnestad.

Det varmer med slike tilbakemeldinger når man også har gjort et godt arbeid underveis på en kanskje litt for ambasiøs idee, og føler at man likevel lander på begge beina. Så får vi nå evaluere hele stevne og superfinalen, og sørge for å komme med en ennå bedre gjennomføring neste år.

For selvom det kanskje var like mye fokus på show som det var på det sportslige, så er det nye og spenstige ideer som dette det skytersporten trenger. Og hvis vi også får dette ut til det norske folk, så kan vi kanskje ha en hårete drøm om og en gang være der skiskyting er den dag i dag.

Dette var så godt skrevet at det rett og slett ikke var noen vits i at jeg skulle prøve å si det samme med egne ord. Men jeg synes det er viktig å spre budskapet og vise skytternorge at det er på tide å tenke nytt - og at det faktisk går an å tenke nytt!

Hvis du fortsatt er i tvil - eller skulle ønske du var der og så superfinalen har du mulighet til å få en smakebit:




 Jeg gleder meg allerede til neste års stevne i Alfhallen og superfinale - den skal jeg få med meg enten som deltaker eller som tilskuer :)


1, 2 og 3. plass på "100-meteren" og "200-meteren".

Ellers kan jeg jo legge til at jeg i tillegg til musikkredigering bidro med design og produksjon av diplom til superfinalistene. Slik så det ut i stua etter print og "lakkering":

Tanken var å lage en diplom som ikke var en typisk "skytterdiplom" siden denne superfinalen heller ikke var en typisk finale. Alle linjene/strekene rundt "sirupsnippen" skal minne litt om disse sikte-strekene som vises når man bruker skytesimulator - bortsett fra at disse er symmentriske og kontrollerte. Noe som igjen passer bra siden disse diplomene ble gitt til alle som kvalifiserte seg til superfinlaen - og de holder jo godt i børsa! I tillegg ble den printet på tykt gullshimmer-papir. Så ja - målet ble nådd - dette ble ingen typisk skytterdiplom, men fortsatt fancy ;)

28. november 2013 - Oslo Open

Vanligvis er jeg veldig ivrig med å skrive ned konkurransetankene - og spesielt hvis det har gått bra. Denne gangen var det litt omvendt. Jeg har rett og slett trengt litt tid for å la skytingen synke ordentlig inn. Følelsen har vært litt sånn "hva skjedde der?", samtidig som det har vært mye annet på programmet.. Men endelig klarnet det i toppen.. ;)

Jeg hadde god tid før skytingen fordi jeg hadde meldt meg på det aller siste laget. Da ville jeg unngå å stresse mellom jobben og skytingen. Det ble imidlertid ingen rolig oppladning på sofaen, for jeg hadde en del ærend jeg måtte gjøre før jeg skulle skyte - så helt avslappet var jeg ikke da jeg ankom Ekeberghallen. Forventningene var allikevel lavere enn på Akerhusserien på mandag. Rett og slett fordi jeg ikke har skutt så mange innendørsstevner i høst, og det har heller ikke gått så bra som jeg har håpet. Men samtidig gikk det bedre på kne på tirsdagens trening, slik at jeg følte jeg hadde en mulighet til å prestere høyere der. 


Selv om jeg ikke var helt nervevrak tok jeg meg allikevel tid til oppvarming i stillingene samtidig som jeg hørte på "iMaxFocus"-spor før jeg skulle inn på standplass. Det har nærmest blitt en vane for meg å høre på ett til to spor før jeg skal skyte større stevner - det er nemlig ingenting annet som får meg til å bli fullstendig rolig og holde nervene under kontroll. Jeg har allikevel aldri prøvd å stå/sitte i stilling mens jeg hører på avspenningssporene - og det føltes ikke så værst i grunn - og så var det dobbelt så effektivt!

Jeg hadde valgt skive 1 siden jeg da slapp å ha noen på venstre side (tomhylser etc). Men dette var ikke et sjakktrekk, for skiven stod veldig mye mer til høyre, det var mindre lys og det var lavere under taket slik at børsa lett kunne få seg et kakk ved stillingsjusteringer på stående. Heldigvis fikk jeg flyttet meg nærmere skive 2 siden det ikke lå noen der, så da kom jeg i hvert fall rett på skiva om ikke annet.

Prøveskudda tok jeg som vanlig på kne. Men jeg er aldri 100% sikker om jeg får skrudd meg inn helt riktig ettersom man kan forandre litt på spenningen i kroppen fra prøveskudd til tellende skudd. I tillegg trener jeg på 50-meteren til vanlig og da kan det bli noen justeringer på grunn av det. Derfor kom det ikke som et stort sjokk at den første tellende serien satt høyt og til venstre. Det var en fin samling, men det var selvfølgelig kjipt at jeg med en gang mistet to poeng så tidlig i programmet!

På stående visste jeg at jeg måtte være veldig nøye med plasseringen av venstrearmen og få den til å hvile skikkelig godt på hoften. Bare på den måten ville jeg unngå å skyte ut til høyre. I hvert fall var det min erfaring fra mandag.. Det begynte imidlertid slik jeg ikke ville det skulle begynne - jeg så skuddet gikk ut til høyre. Haff - justere stilling, slappe godt av.. Neste skudd - enda mer ut til høyre! Neiiii, tenkte jeg - nå kom åtteren! Nå måtte det bare være full skjerpings - venstre albue, hofta, slapp av i beina, armene, pust, balansert og TØFF på avtrekkeren. De neste tre skudda var bra.

Jeg turte nesten ikke se på anvisningen av skudd nummer to - men heldigvis hadde den klamret seg fast til nierstreken, og med de resterende skudda i en fin samling i tieren så kunne jeg puste lettet ut!


Nede på kne igjen var jeg veldig lysten på å skyte en 50-serie for å hente meg litt inn igjen før 10-skudden. Jeg satt ganske greit, men jeg var allikevel ikke helt sikker på om timingen var bra. Hadde jeg vært litt passiv på avtrekkeren? Tendensen var til venstre og da var det ikke så rart at jeg endte opp med en 9.9 også her. Skikkelig irriterende og jeg skrudde med en gang en til høyre. Jeg hadde hatt venstresamling på de andre seriene også, men jeg var rett og slett usikker på om det var 0-stilling/balansefeil eller om jeg burde skru. Tydeligvis burde jeg ha skrudd fra stående til denne serien. Men skutt var skutt og nå futten var på vei ut av kroppen..


Tanken "det blir vel 239 igjen.." streifet meg. Dette var ikke det jeg hadde håpet på. Men før jeg lot det negative ta mer overhånd slo jeg tilbake med et "Nei, jeg skal ikke gi meg - skal skal sørenimeg ikke bli passiv og miste engasjementet i skytingen nå. Da går det i hvert fall i dass. Nei, jeg skal kjempe på videre - ikke gi meg - ikke gi meg - jeg skal gønne på". Jeg har jo erfart så mange ganger tidligere at det gir ingen resultater å gi opp i hvert fall, så hvorfor ikke bare gi jernet på de 10 siste skudda. Man "må" jo skyte de, så da kan man likeså godt levere ti gode skudd enn ti uinspirerte skudd og bli enda mer misfornøyd!


Jeg kjente at jeg plutselig fikk tilbake energien i kroppen. Opp og stå - dette skulle jeg fikse! Fokuset lå nok en gang på albuen på hofta, avspenning, balansen under føttene og tøff på avtrekkeren. Jeg kjempet inn hvert eneste skudd - målet var å ikke tulle bort noen skudd ut til høyre. Jeg jobbet bra, men det var nok av puls å ta av. Ikke så gæli som på mandag, men absolutt veldig synlig i siktet! Så da jeg var ferdig hadde jeg ingen formening om hvordan det hadde gått - bare at jeg ikke hadde hatt noen utdragere til høyre..


På kne var ting litt som på de foregående seriene. Litt lurvete, men fokuset lå på avspenningen, balansen og avtrekket. Ikke haste avgårde, men heller ikke bli passiv. Og så skulle jeg selvfølgelig unngå å få en sånn skikkelig utdrager som jeg fikk på Sarpborg-stevnet (en sjuer!). Og det klarte jeg - ingen synlige utdragere nei.
 

Sånn - da hadde jeg i hvertfall ikke gitt opp!

Våpnene ble visitert og standplasskommandøren sa "anvisning kommer"...
Han som hadde vært standplassvakt og som satt bak meg under skytingen kom bort til meg og spurte om jeg var fornøyd. Selv hadde jeg ingen forventninger siden de 15 første skudda hadde vært en del stang ut, så det var ikke godt å si - ingen grove feil i hvert fall.. 

Det varte og det rakk med denne anvisningen og etterhvert skjønte jeg at det ikke kom noen skudd på min monitor, men på alle andres.. Så da stansplassen begynte å tømmes for folk startet endelig anvisningen på skiven min. Første skudde satt midt i tieren - en 10.7*. Jaja, det begynte jo bra men vi får nå se hvor lenge det varer, tenkte jeg.. Så forsatte det med 10.7* - 10.8*.. Nå kommer det sikkert en utdrager..? Skudd nummer fire ble en 10.6* - fortsatt i samme hullet.. Nå kom det to-tre folk til for å se på.. Jeg momlet imidlertid "og så kommer vel utdrageren".. Men nei - 10.5*! HVA - har jeg virkelig skutt 50 poeng med fem sentrum på stående - hull i hull - på et stort stevne??? 

Nå satt jeg å lurte på om de hadde satt igang anvisningen til sidemannen min - at dette kanskje var serien til eldre rekrutten ved siden av meg? Men nei, dette var faktisk riktig!

Kneskudda fulgte på rett etter ståskudda. Nå begynte det virkelig å bli spennende, og spesielt siden det første kneskuddet var en 10.5* på samme sted som ståskudda satt.. Videre fulgte 10.9* og 10.7*... what?? Dette var helt insane - 8 sentrum etter hverandre på 10-skudden..! Jeg hadde virkelig ikke lyst til å bli skuffa nå for det er så typisk at det sånn heeeelt på tampen av en så god serie skal komme en suuuuuur utdrager.. 


Det nest siste skuddet viste en høy 10.3... Ikke høyere nå.. ikke en 9.9.. Det føltes lenge og det var surrealistisk å sitte der etter alle andre har fått anvist. Enten blir det en sykt bra serie eller så blir dette sure saker.. SMÆCK - 10.2 og 100 med hele åtte sentrum var et faktum!!!!!! Og ikke nok med det - samlignen var bare helt insane fantastisk flott!! Jeg kunne rett og slett ikke tro det jeg så, men herregud så utrolig gøy dette plutselig ble! Folk gratulerte meg og fortalte samtidig at det hadde gått rykter om en skikkelig god 10-skudd her nede på skive 1.. jaggu var serien god - den var rett og slett bacon (som noen ville sagt)!

Jeg gikk fra å ha en litt kjip åpning hvor jeg mistet litt av piffen - til å stoppe den negative følelsen og de negative tankene til å gi jernet og levere min beste 10-skudd som klasseskytter noensinne! Og ikke nok med det, men når jeg ser på de andre seriene så var det også veldig flotte samlinger. Det er kun de to skudda på den første ståendeserien som er dårlige - men det er helt greit siden jeg tydelig så at jeg dro de ut og dermed ikke hadde gjort jobben min 100%. Resten av samlingene er i tieren. Det er meget betryggende!

145 - 245 poeng!

Allikevel var det ikke bare 10-skudden som gjorde meg så glad og fornøyd. Etter anvisningen fortalte han som satt bak meg og var standsplassvakt at han hadde fulgt meg på meg når jeg skjøt." Sånn som du står og skyter er sånn jeg ønsker at mine elever skal stå. Det er helt nydelig å se på. Du står perfekt, er så balanset, rolig og kontrollert. Litt svak på avtrekket, men det får så være når du skyter så godt som du gjør". De setningene der hadde jeg aldri trodd noen skulle si til meg - noen gang! Jeg ble like overrasket over det som 10-skudden. Men dette traff meg rett i hjertet! Og grunnen til det er en hendelse som skjedde på samme tiden for ca fire-fem år siden. Jeg stod på Kringsjåstevnet og skjøt. Dette var da i kombihallen på Norges Idrettshøgskole hvor det kun er glassvinduer som skiller skytebanen fra venteområdet. På den første ståendeserien stod "alle" å glante veldig på meg når jeg skjøt. Ikke fordi jeg var så god eller spesielt kjent - men fordi jeg stod "bak-frem" som mange kalte det. De stirra, pekte og pratet så mye at mamma måtte be de roe seg ned sånn at ikke jeg skulle bli forstyrret under skytingen.. Mange hadde kommentert ståendestillingen min før dette stevnet, så helt nytt for meg var det ikke. Men hendelsen var såpass spesiell at den kommer jeg aldri til å glemme. 


Ikke lenge etter Kringsjåstevnet bestemte meg for å søkte hjelp hos Anne Grethe og legge om ståendestillingen min totalt. Det har jeg aldri angret på noensinne..

Som du kanskje skjønner var dette en enorm kveld for meg. Jeg visste godt at poengsummen 245 ikke ville holde til finalplass, men det er ikke det viktigste. Alle kan ikke komme til finalen, men fy søren - etter denne snuoperasjonen og flotte feedbacken på stillingene mine så føltes det som om jeg "toppa heila driden"!!!

Så glad kan man bli av skyting!!


26. november 2013 - Trening i Alhallen

I kveld var det trening, igjen og jeg var egentlig skikkelig gjennomsliten etter lite søvn, jobb og spinningtime.. Og siden Team Kisen blant annet stå for årets store finale-happening til lørdag, måtte vi ha gjennomkjøring av program og finale. Høland/Bjørkelangen har approbert stevne i Alfhallen med utendørsprogram og storslått finale, og Team Kisen stiller med mannskap.

Etter en liten powernap på benken startet jeg kvelden med å skyte utendørsprogrammet på simulert 200-meterskive. Dette på "ordentlig" måte slik at vi fikk testet programmet og anvisning før stevnet. Flott tenkte jeg siden jeg ikke har skutt grunnlag eller liggende siden LS. Men vi kom ikke lenger enn til første serien før det ble klart at alt ikke fungerte helt som det skulle. Vi fortsatte med stående, men heller ikke her ble problemet løst. Så da ble det en del telefoner, oppgradering av skjermer osv. Imellomtiden hadde jeg satt meg bak på standplass og bare slappet av og fulgte med på de som trente og andre som ordnet skjermer og lydanlegg.

Stian Borgar satt på kne og skjøt mens jeg satt å tittet. Det er jo ingen hemmelighet at jeg sliter med knestillingen og har prøvd det meste - i hvert fall føles det sånn.. Det er heller ikke ofte man bare sitter og ser på folk som skyter - altså virkelig studerer stillingen og sammenligner litt med det man prøver å gjøre selv. Og jo mer jeg tittet jo mer tydelig ble det at han satt veldig lavt.. Til slutt spurte jeg Stian om han var god på kne, noe han påsto at han ikke var.. tja, han er nå i hvert fall bedre enn meg siden han er på landslaget tenkte jeg.. :) Så spurte jeg hvorfor han hadde en slik lav stilling - om det var bevisst. Og det var det jo. Lav stilling gir lavt tyngdepunkt som igjen gir mindre bevegelse i kroppen. Altså desto nærmere man kommer bakken, desto mindre "vingling" får man i kroppen. Hmm, det var jo igrunn veldig logisk tenkte jeg. Og så jeg som har verdens mest fylte pølle. Den har faktisk blitt så godt fylt over tid at den fort vekk inneholder papir, skumgummi, plastikk og det skulle ikke forundre meg om det dukket opp en avkappet finger oppi der til slutt - creepy shit!

Heldigvis fant jeg ikke det, men fikk tømt den ganske så mye (den var helt stappa!):

Ganske så umiddelbart kjente jeg en stor forskjell på stillingen. Det gikk fra høy og anspent til lav og relativt avspent. Absolutt en stor og positiv forskjell. I tillegg var det letter å finne nullstillingen enn før. Og hvorfor har jeg hatt en høy stilling før - jo fordi jeg hadde lyst til å slippe å måtte legge på så mange innlegg bak for å slippe å få siktet i fleisen pga rekylen utendørs. Høyere stilling gjorde at hodet lå mer "strakt" på kinnstøtta, mens før strakk jeg halsen frem for at kolben skulle bli låst fast til skuldra i tilegg til at remma var stram foran.. Men nå er kolben nærmere midten av kroppen, ergo jeg får ikke strekt halsen like langt frem og slipper innlegg bak samtidig som jeg kan sitte lavere.. Det har jaggu tatt tid å finne ut av, men bank i bordet eller skytterbenken om du vil - kanskje jeg endelig er på vei til å finne "den ultimate knestillingen" å jobbe videre med? Man blir uansett ingen superskytter på kne med en eneste gang. Men det hjelper å ha troen på stillingen og trene mye kne!


18 skudd kne på sim. 200-meterskive, 50-meter.

Etter en ikke alfor lang trening på kne, måtte jeg videre til grunnlagstreningen. Jeg hadde ikke spesielt lyst siden jeg nå hadde funnet ut mye ang. kne på kort tid, men jeg kunne jo ikke møte opp på stevnet helt uforberedt! :p Så da bannet jeg litt, la frem magasiner og startet klokken og gjentok dette fire ganger - slik ble det:

Grunnlag 100 poeng, sim. 200-meterskive på 50 meter.
Grunnlag 99 poeng, sim. 200-meterskive på 50 meter.
Grunnlag 98 poeng, sim. 200-meterskive på 50 meter.
Grunnlag 100 poeng, sim. 200-meterskive på 50 meter.

Og etter den siste serien nærmet klokken seg 23, og det var påtide å pakke sammen. Forresten så fikk jeg vite at jeg hadde skutt 49 poeng på liggende og 48 på stå på de to første seriene som jeg ikke fikk anvist. Og de fikk til slutt konkurranse-programmet til å funke, så alt skal være klart til torsdagens første skyttere under 50-meterstevnet ;) For min del er Oslo Open første stevne ut på torsdag klokken 2030..

25. november 2013 - Akershusserien

For en kveld!! Det føles som om jeg nettopp har deltatt i en internasjonal finale og har vunnet! Egentlig er det snakk om rake motsetningen for jeg har bare skutt Akershusserien og i tillegg så tapte vi desverre hårfint mot laget vi møtte. Men dette var derimot et personlig seier for meg.

Jeg har slitt en del med konkurranser den siste tiden. Ikke så mye på grunn av puls, stress og press, men på grunn av en eller annen stillingsfeil på stående som jeg ikke har blitt klok av. "Alle" skudda vil gå til høyre uansett hvordan jeg justerer stillingen min. Dette nådde en "all time low" forrige gang jeg skjøt Akershusserien. Da raknet det totalt på de siste seks skudda. Tendensen har også vært til høyre på stevnene jeg skjøt i helgen, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre før kveldens match.

Etter en del hjernevirksomhet kom jeg frem til at jeg skulle rett og slett skyte meg inn i stillingen. Skyte en del skudd og bare jobbe meg inn i midten ved hjelp av avspenning og små korrigeringer slik at jeg til slutt skulle finne nullstillingen. Så da gjorde jeg nettopp det.

Pulsen var der fra første stund og jeg var rett og slett veldig urolig. Selv om ikke nervene lå i høyspenn så var jeg nok mye mer påvirket av forrige Akershusserien enn jeg ønsket. Allikevel holdt jeg meg til planen og jobbet meg fremover. Er ikke helt sikker men tror det ble ca 17 skudd før jeg følte meg sikker nok til å trykke meg videre til konkurranseskudda..

Det første skuddet er søren ikke lett. Og jeg jobbet og jobbet og jobbet, men det var ikke stille. Til slutt smalt det inn i en 10.2 og tenkte at "puh, da er jeg igang - nå letter det sikkert litt".. Men det gjorde det ikke. Jeg ønsket ikke å bli passiv, så jeg prøvde å være nok PÅ og ikke sikte for lenge. Taktikken holdt helt til skudd nummer fem - da kom 9.9. HAFF - nå igjen! Siden jeg hadde ligget litt til høyre, så kompenserte jeg og skjøt til slutt en utdrager til venstre.

Men jeg måtte ikke miste motet. Og for å roe meg selv litt ekstra ned så bestemte jeg meg for at det var "lov" med en nier i hver serie, men ikke noe verre enn det.. Men selvfølgelig hadde jeg jo ikke lyst på flere niere! Skudd nummer seks satt i tieren, men stillingen var fortsatt ikke så bra som jeg vet den kan være så jeg satte kolben litt lengre opp i skuldra slik at kinnstøtta skulle komme nærmere hodet/kinnet mitt. Det føltes bedre. Men selv om det føltes bedre så skjønte jeg med en gang idet jeg trakk av at jeg var for passiv på avtrekket, og jeg så at skuddet gikk litt under. Enda en nier - nærmere bestemt en tydelig 9.7!

Dette var forrige gang "all over again"! Og jeg som ikke engang hadde skutt ferdig mitt andre magasin! Jeg fortsatte og jobbe med det rufsete utgangspunktet og holdt tieren ut magasinet. Etter det tok jeg en liten hvil med armen før jeg startet med et klikkskudd for å kontrollere stillingen.

Skudd nummer 11 gikk ut til venstre, men holdt til 10.1. Dette tenkte jeg var en kompensering av at jeg ikke vil til høyre og fortsatte videre. Skudd nummer 12 satt og til venstre, men for tredje gang denne kvelden måtte jeg ut i den forbanna nieren - en suuur 9.9. Nei, dette var heller ikke min kveld. Og pulsen var heller ikke blitt noe bedre..

Jeg mannet meg opp, ladet om og skjøt videre. Tre skudd ble tre gode innertiere i midten. Venstre albue hadde god kontakt med hofta og jeg kunne slappe av i armen uten at den gikk ut til høyre. Hmmm,  er det kanskje armen som gjør at jeg hele tiden vil til høyre? Jeg byttet til nytt magasin og jobbet med å ikke flytte albuen fra hoften - denne stillingen ville jeg definitivt ha med meg videre.

Jeg øynet håp, men med håpet kom også mer og mer puls og en høyretendens. Heldigvis var marginene på min side på det 18. skuddet som ble en 10.0 (god som gull) til høyre. Dette måtte jeg motarbeide, samtidig som jeg nå var ekstremt oppsatt på at jeg ikke skulle gi meg for fem flate øre! Så når jeg kom til skudd nummer 20 og hånden var nesten dovnet bort og jeg ikke så helt rundt blink, tok jeg valget med å legge ned børsa. Dette skuddet skulle jeg ikke bare gi fra meg uten kamp!

Jeg pustet meg godt ned mens jeg kjente på at armer og bein ble mer og mer avslappet. Etter tre-fire minutter tok jeg børsa opp igjen. Pulsen var intens, men det kunne jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kunne gjøre var å kjenne etter i venstrearmen, beina, høyrearmen/skulder - spenne av.. puste godt, holde pusten og rett og slett vente på at det ble stille. For det blir alltid stille til slutt - og da må man være tøff og smelle av! Og dette gjorde jeg - gang på gang. Det værste var at jeg egentlig ikke kunne fatte det selv - at dette gikk an! For meg var pulsen som om jeg skulle stått i en OL-finale eller lignende. Pulsen dundret intenst - akkurat som om verdens største stortromme var inni kroppen min. Det hoppet rundt og rundt i siktet, men gang på gang med den største tålmodighet, fant jeg en liten luke hvor det plutselig stod stille og det var rund blink. Fra skudd 20 og til skudd 25 så det slik ut: 10.7* - 10.7* - 10.7* - 10,9* - 10,6* - 10.8*... Det skulle ikke vært mulig!

Jeg hadde en plan og det var å kjøre akkurat samme opplegget på resten av de fem skudda. Koste hva det koste ville. Jeg skulle ikke gi opp uansett. Jeg skulle ikke gå av den standplassen og føle at jeg gav opp. Hver gang en negativ tanke kom svarte jeg med å si til meg selv at "dette klarer du - holdt ut - det kommer en luke"! Jeg både så og kjente at jeg begynte å bikke litt mor høyre, men jobbet da aktivt med balansen under føttene og ikke minst avspenningen i venstrearmen. "Ikke gi deg, ikke gi deg, ikke gi deg".. på hvert eneste skudd, helt til det aller siste lå i kammeret.

Nå hadde jeg kommet så langt, funnet formelen og kjempet beinhardt. Men planen var den samme - jeg skulle gjøre det samme som på de forrige skudda. Pulsen var ENORM. Man tror det ikke før man opplever det. Det kan heller ikke sammenlignes med spurtpuls for da er kroppen igang, man er i bevegelse og pusten går raskt. Når man skyter så står man helt stille og alt som skjer i kroppen fra puls til avspenning, spenninger, pust, tanker, muskler og vondter og alt som kan kjennes blir mye sterkere. Alt føles supertydlig - akkurat som om man er oversensitiv. Det kan på mange måter sammenlignes med den følelsen man har når man sitter i en berg- og dalbane som er på vei opp mot droppet. Jo lenger frem mot kanten du kommer, jo mer banker hjertet og jo mer vrir kroppen seg. Man har ikke lyst, men samtidig vet man at det antakelig blir en skikkelig heftig og kul opplevelse. Det er ingen vei tilbake, man må bare være med på turen. Forskjellen er dog den at man ikke trenger å stå sitte helt bom stille i en berg- og dalbane. Man skal ikke treffe en liten blink 15 meter lenger borte..

Kanskje dette forklarer litt den følelsen jeg hadde i kveld..?

Og hvordan gikk det med det aller siste skuddet spør du.. Jo, det skal jeg fortelle deg. Siden jeg gjorde det samme på dette skuddet som på de forrige skudda, så klarte jeg å hale det hele i land med en 10.1. Idet jeg så at skuddet satt i tieren var det akkurat som om berg- og dalbanen slapp seg rett ned i 90-gradersdroppet - det reiv skikkelig bra i magen og jeg strakk hendene i været! Det var intet annet ren og skjær glede!! Jeg hadde klart det "umulige"..

297 poeng
Dette kan sikkert høres veldig drøyt ut, men jeg er dønn ærlig i min opplevelse av kveldens skyting. Vi er alle sammen forskjellige og reagerer ulikt i gitte situasjoner. Dette var ingen mesterskapsfinale, men for meg føltes det i aller høyeste grad slik. Men skal man ikke fnyse av hverdagskonkurranser. Det er hverdagsmestring. For det er veien man må gå for å utvikle seg selv som skytter - eller i hvasomhelst man ønsker å bli bedre på. I kveld fikk jeg enormt verdifull trening. Jeg kjente virkelig at jeg lever. Jeg kjente på det enorme presset. Og hva lærte jeg? Jo, jeg kan sørenimeg få det til hvis jeg vil jeg og!

Denne skal jeg huske!

Det var et sinnsykt kick å klare å stå imot d enorme presset jeg følte og jeg er rett og slett veldig veldig glad!! Så nå legger jeg janteloven godt til side, klapper meg selv stolt på skuldra, sier til meg selv at jeg var kjempeflink i kveld og nyter #denfølelsen :)

23. november 2013 - Stevne i Sarpsborg og Degernes

Det blir en kort oppsummering fra lørdagens to stevner, rett og slett for at det er ganske så tydelig hva som ikke funket så bra. På stående sliter jeg fortsatt med at jeg ikke klarer å finne en stilling som gjør at skudda IKKE vil gå ut til høyre. Jeg klarte det på den siste serien i Sarpsborg hvor jeg trodde at jeg stod til 50 - det ble det nesten - fin samling, men to 9.9. Her er det ikke annet å gjøre en å jobbe videre for å finne en løsning på utfordringen. 

På kne fortsatte jeg med håndstopperen selv om det fortsatt er veldig nytt for meg. På tross av at jeg hadde mindre nerver enn til vanlig på stevner så var fortsatt pulsen veldig fremtredende i siktet. Jeg sitter ikke veldig godt - det føles ikke stødig, for også her har kroppen mest lyst til å tippe over på høyre side. Det hele blir vinglete og forknytt, noe som virkelig viste seg på det aller siste skuddet på kne i Sarpsborg. Da var jeg så forknytt at jeg rett og slett rykket til å kroppen og nappet skuddet langt ut. Det var derfor ingen overraskelse at skudd nummer 25 viste en 7.0!

I Rakkestad jobbet jeg videre med stillinger og avspenning. Det ble allikevel mye av det samme, men heldigvis minus 7ern på kne. Det som jeg synes var litt merkelig var hvordan skuddene ble vist på Kongsberg-skivene. Originalt sett fyller et skudd den hvite prikken som er blinken i midten av skiva. Men her ble skudda vist som små prikker ved blinken som så veldig stor ut. Plutselig følte jeg at jeg så skivene under et mikroskop og at hvis jeg skrudde så ville jeg skru meg bort i en fei. Veldig rart følelse og litt forvirrende igrunn. Jeg prøvde etter at jeg hadde skutt å se videre på visningen oppe, men uten at jeg synes den ble mer logisk av den grunn. Skuddet trengte ikke touche blinken for å vise treff. Det var først når jeg så lappen min og jeg fikk se en sort tynn strek rundt en sort midtsirkel at jeg skjønte hvordan anvisningen fungerte. Hadde denne streken syntes på anvisningen nede og visningen oppe hadde det vært mye mer logisk, og jeg ville antakelig skrudd et knepp til venstre..

Uansett. Det er ikke annet å gjøre enn å ta med seg erfaringen fra stevnene og jobbe videre i begge stillinger!

146 - 239, med en 7er på det aller siste skuddet på kne..

144 - 240 poeng - mye høyretendens her

21. november 2013 - Trening i Alfhallen

Forsetter det sånn så kan jeg endte opp meg å bli overtrent!

Siden jeg ikke fikk jobbet særlig mye med hverken stå eller kne på tirsdag måtte jeg ta en økt i kveld for å være noenlunde klar til helgens stevner. Fokus var spesielt kne, men jeg ville også kontrollere ståendestillingen siden jeg ikke synes den har vært så bra siden Akershusserien for en uke siden.

Jobbet også videre på kne med håndstopperen. Veldig mye bra, men fortsatt i startgropa. Jeg har veldig lyst til å bli skitgod på kne, finne troen og selvtilliten - og det tar tid. Jeg må rett og slett prøve litt forskjellig nå og så bestemme meg for det jeg vil jobbe inn.

På stå har denne høyretendensen "tatt meg" både på trening og stevner den siste tiden. Jeg klør meg i hodet og skjønner ikke så mye. Prøver fokus på balanse, plassering av våpen, nullstilling, avtrekk, avspenning osv osv, men kan ikke helt se sammenhengen. Greia er at uansett hvordan jeg står så vil nullstillingen være til høyre. Jeg kan nesten vri hele overkroppen mot venstre, låse den og allikevel vil de til høyre. Veldig snålt, og det var ikke slik på begynnelsen av sesongen. Jeg må rett og slett bare jobbe videre med det, for jeg skal løse det. Og når problemet er løst står jeg der balansert, avslappet, tøff og "timer" skuddet perfekt!

10 skudd kne, 15-meter DFS
10 skudd stående, 15-meter DFS
10 skudd kne, 15-meter DFS

10 skudd stående, 15-meter DFS

Selv om jeg skulle jobbe med Saueren i kveld så klarte jeg heller ikke denne gangen å dy meg. Jeg måtte bare skyte litt luft. Skjøt med en børse som jeg låner som krever litt service for å bli helt optimal. Det begynte litt rufsete, men jeg fant stillingen og balansen mellom å være rolig og tøff til slutt. Jeg avsluttet med denne serien som jeg tror er det beste jeg har skutt til nå i min korte karriere som luftskytter:


Til helgen blir det mer trening - mer spesifikt - stevnetrening. Blir spennende å prøve ut knestillingen. er ikke annet å gjøre enn å hoppe i det og skyte program. Er så lite igjen av DFS-sesongen innendørs så det er bare å skyte mens man kan!

19. november 2013 - Trening i Alfhallen

I kveld var det Team Kisen-trening. Økten starter alltid med luftskyting og denne gangen hadde jeg med et luftvåpen som jeg har fått lov til å prøve. Desverre fikk jeg ikke brukt det med en gang siden jeg trengte prismeblokker for å se gjennom siktet. Jeg tok derfor den samme utlånsbørsa som jeg brukte sist siden sist. Men her var det tydeligvis noen som hadde brukt det for jeg lå nede i 5ern på det første skuddet. Alt i alt ble det litt knapp tid for meg å skyte meg inn og roe ned kroppen før vi avsluttet med finaletrening. Jeg gikk ut som nummer to i gjengen etter at jeg startet bra med fortsatte med to dårlige skudd.

Jeg hadde egentlig tenkt til å få hjelp til knestillingen min med Saueren på 50-meteren, men jeg ble så oppslukt av luftbørsa at mye av tiden ble spist opp. Jeg hadde veldig lyst til å testet den - få følelsen på hvordan den er å skyte med. Og heldigvis var Stian Bogar så snill å låne meg både for- og baksiktene sine med prismeblokker slik at jeg kunne skyte! :)

Og den var veldig god - rett og slett. Ingen rekyl, grepet var bra og den føltes veldig naturlig. Det var også ålreit å kjenne at avtrekket var litt hardere enn de andre luftvåpnene jeg har skutt med til nå. Og hvis jeg flytter avtrekket litt lenger frem så vil det funke enda bedre.

Jeg skjøt fem kjappe skudd etter at jeg hadde skrudd meg sånn tåli inn fra bunnen av skiva, og skjøt fem tiere - easy peasy. Deretter gav jeg børsa videre til Bergsvein Bårdstu for å teste den i benken. Det var litt kø, så imellomtiden kunne jeg gå opp i 2. etasje og skyte med Saueren på 50-meteren.

Kne kne kne - akk og ve! Etter vel fire år med knesurr begynner jeg å gå tom for "ideer" - hva jeg skal gjøre for å løse pulsen og ubalansen på kne. Jeg er faktisk så tom for ideer at når Vebjørn spurte om jeg kunne tenke meg å prøve med håndstopper i stedet for splitta rem, så sa jeg ja. Jeg har ikke verdens letteste rem å stille på for siden jeg har rem fra Våpensmia hvor spennen sitter langt bak der hvor remma henger i kroken. Men etter en del prøving kom vi frem til et greit utgangspunkt. Utfordringen for meg er allikevel det at jeg ikke får til å sitte rett bak våpenet uten at nullstillingen havner langt ut til venstre. Jeg fikk skutt ca 30 skudd, og prøvd litt forskjellig men absolutt ikke nok til å at det holder mål foran helgens to stevner. Mye gjenstår for at jeg evntuelt skal føle meg sikker med håndstopper. Det som imidlertid føltes bra var at jeg letter klarte å slappe av i venstramen/hånden - men det virket litt som om remma strammet over armen der det går en hovedpulsåre. Alt er uansett nytt så det krever mer trening før jeg vet noe mer for sikkert.

Jeg skal vel kanskje legge til at jeg ikke skjøt direkte dårlig der jeg satt, men følelsen var ikke bedre enn i andre stillinger jeg har testet ut. Men igjen - dette må testes. Og det rakk jeg ikke i kveld.

Jeg tok turen ned for å se på benkskytingen av luftbørsa jeg hadde lånt. Bergsvein har mildt sagt testet noen våpen før og har peiling - det har ikke jeg. Derfor er det jo trygt å kunne få drevne og uavhengige folk til å gjøre en nøytral vurdering. Våpenet ble pusset, og det ble skutt med tre forskjellige patrontyper. Målingene viste imidlertid at det ikke samlet spesielt godt. Våpenet i seg selv er ordentlig velholdt og pent brukt - og det godt våpen som fortsatt er aktuelt. Derfor kunne det rett og slett være at pakningene må byttes. Dette er egentlig ikke dyrt, men bør gjøres hos ABS siden de har kurs på Feinwerkbau-service i Norge – og de holder til Haltdalen (et stykke fra Trondheim).

Litt ekstra organisering altså, men hvis dette hjelper på samlingen så lover det jo veldig godt. To be continued.. ;)

Klokken var plutselig 23 og jeg var sulten og sliten (selv om jeg hadde matpakke). Så da måtte jeg rett og slett pakke sammen for kvelden. Men jeg bestemte meg for at jeg må ta turen ut igjen på torsdag for å trene mer på kne og stående for å være klar for helgen. I tillegg kommer det en ny runde med Akershusserien til mandag - eller kanskje allerede på fredag..

14. november 2013 - Akershusserien og lufttrening

Nok en gang gikk turen ut til Alfhallen denne uken, og denne gangen var det for å skyte Akershusserien. Jeg var igrunn veldig klar for å skyte de 30 ståendeskudda og hadde en god følelse før vi skulle stille oss opp. Tirsdagens trening lå friskt i minne positivt sett. Da både stod jeg godt og skjøt jeg godt på stående, og dette skulle jeg gjenskape i kveld.

Tanken var god.

Kveldens skyting var ganske noe annet enn det jeg både følte og så på tirsdag. For det første så ville ikke kroppen og børsa i nullstilling. Uansett hvor mye jeg flyttet meg og vrei på kroppen så ville alltid skudda ut til høyre. Jeg justerte det jeg kunne og skjøt igrunn maaange prøveskudd. Til slutt hadde jeg nesten brukt et kvarter på å skyte meg inn, og da jeg endelig traff sentrumen med selvtillit var det på tide å trykke på "match" på skjermen.

Første skuddet satt smæck ut til høyre i nieren. Gøy. Detter var hvert skudd preget av urolighet og høyretendenser. Jeg tenkte hele tiden at det viktigste var avtrekket og at jeg ikke måtte bli passiv. Allikevel følte jeg ikke at treffene stod i stil med innsatsen. Allerede på skudd nummer åtte var jeg ute i 9.9 og to poeng borte.

Videre kom det en del tiere, men jeg følte ikke jeg hadde helt kontroll. Det gikk litt på lykke og fromme og tøffe avtrekk. Da jeg kom til det 20. skuddet så tok jeg en liten pause for å ikke bli for overivrig. Det samme gjorde jeg etter skudd 24. Til nå hadde jeg holdt meg i tieren og jeg følte at jeg hadde funnet en grei oppskrift på hvordan jeg skulle komme meg gjennom de resterende 6 skudda. Jeg var heller ikke overnervøs, så dette skulle gå fint. Det var bare å roe ned, puste, sikte og trekke av som før. 

Og så - dett var dett - 8,5 rett ut til venstre!! Er det mulig?? Det var jo ingen vits overhodet. Jeg hadde jo ikke den store skjelven - og den vet jeg hvordan er. Dette var jo bare tullball. Snakk om å tulle seg bort! Dette må ha vært en reaksjon på at jeg ikke ville få noen utdragere til høyre siden alt så ut til å gå ut der og tyngden også lå på den siden. Og vips, så overkompenserer man og havner i åtteren på venstre side.. totalt tullete!

Lufta gikk natulig nok ut, men dette tenkte jeg at jeg skulle dra nytte av. Nå var jeg jo tross alt litt roligere og så lenge jeg trakk av bra, så kunne jeg i hvert fall plukke tiere inn. Bare å slappe av og "la skuddet skje".. To fine avtrekk og ro i siktet gav to niere ut til høyre. Det så rundt ut i siktet, jeg var rolig men den drittnullstillingen ville ikke innfinne seg i midten i dag.

Jeg avsluttet med to tiere, og mimet noen flotte ord på vei ut av standplassen. Dette var virkelig noe annet enn det jeg gjorde på tirsdagen. Dette var bare tull og tøys. Heldigvis har jeg flinke folk på laget som gjør jobben sin så det ble til slutt to stykk med 299, en med 298 og meg med 294. Vi vant, hurra..

Fluer er irriterende enten det er snakk om insekter eller skudd på skiva!

Etter at alle var ferdige med å skyte tok jeg noen skudd til på skiva. Jeg måtte finne ut av hva jeg hadde gjort galt med stillingen siden alt ville til høyre. Når jeg på ny stilte meg opp fortsatte den samme høyretendensen, gang på gang. Sakte men sikkert justerte jeg litt her og der, og til slutt hadde jeg bøyd meg så mye over med ryggen bakover at det etterhvert faktisk føltes og så bedre ut. Det kan rett og slett virke som om jeg ikke hadde nok svai i ryggen slik at jeg fikk en balansert stilling. I tillegg passet jeg på at tyngden gikk gjennom hoften og ned i beinet.. Så nå jeg håper rett og slett at min konklusjon stemmer overens med kveldens funn.. 


Da jeg følte jeg hadde skutt nok stående på 15-meteren skulle jeg egentlig pakke sammen. Men da jeg så på klokken at den kun var 2030, så hadde jeg jo egentlig litt mer tid til overs.. I tillegg stod Sina på 10-meteren og hadde ingen planer om å gi seg med det første. Så da tenkte jeg "hvorfor ikke ta noen skudd med luft også..?"..

Så da gjorde jeg det. Og det var såååååå gøøøøøøy! Fy flate altså! Denne gangen fant jeg en luftbørse som hadde litt tyngre avtrekk, noe som gjorde at jeg kunne ta bedre avtrekk mens jeg fortsatt var avslappa. Fortsatt er børsa litt for lett og kanskje ikke helt optimalt justert ift min kropp, men bare det med avtrekket hjalp mye!

Jeg jobbet med balansen under beina, og avspenningen i venstrehånden og generelt det å finne roen. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å bare ta noen skudd for skøy, men jeg ble så revet med at jeg ikke klarte å stoppe! Jeg fant en ganske god stilling og klare arbeidsoppgaver og ville bare gjenskape stilling, avspenning, avtrekk og den gode følelsen gang på gang..

Skytingen gikk jo igrunn veldig bra, og før jeg visste orden av det så ar jeg godt over halvveis til 40. I tillegg lå jeg godt an til å skyte ny pers med god margin. Fra før har jeg skutt 384-5 - dog på trening og jeg kan fortsatt telle på to hender hvor mange ganger jeg har skutt programmet. Men jeg har jo tenkt tanken på å en dag se 390-tallet.. Før de ti siste skudda hadde jeg 291 poeng. Det skulle vel litt til for at jeg skulle avslutte med 99 eller mer, men ny pers var definitivt innen rekkevidde. Og for å gjøre en lang historie kort ble det til slutt 97 poeng på den siste serien. Det banket litt ekstra, så det er jeg veldig fornøyd med. Spesielt det siste skuddet var tungt, så jeg var bare glad for at jeg holdt meg i nieren og at det ble 388 poeng.


Jeg blir aldri en OL-skytter, men dette var rett og slett helt villt gøy! Men hva gjør jeg nå? Det er ingen hemmelighet at jeg er over en gjennomsnittet perfeksjonist og jobber med detaljer, må stole på våpenet og ammunisjonen slik at jeg kun har meg selv å jobbe med. Det er flott at jeg kan låne våpen fra laget, men når man hver gang må skru det inn og justere før du kan skyte med det. I tillegg til at avtrekkstyngden varierer fra gang til gang og våpenet er for lett. Hva er alternativet for meg da siden jeg virkelig inderlig ønsker å fortsette med denne skytingen? Det er kun et alternativ og det er å kjøpe mitt eget våpen.


Livet er for kort til å gjøre ting du ikke er så gira på. Finner man noe man trives med, som gir en ekstra energi, motivasjon og glede så burde man gjøre det (såfremt det er innenfor fornuftens grenser selvfølgelig).. Det finnes mange skyttere der ute som har luftvåpen - alt fra DFS-skyttere til landslagsskyttere som alle sier det samme: luft er topp ståendetrening! Jeg kommer ikke til å gi meg med Sauer-skytingen, men jeg som har slitt med motivasjonen det siste drøye halvåret har nå endelig fått gnisten tilbake gjennom luftskytingen.. Jeg har faktisk den følelsen i meg at jeg har lyst til å skyte luft hver eneste dag! Jeg tuller ikke! Bare fordi jeg synes det er interessant og gøy. Selvfølgelig motiverer fremgang, men samtidig så er det noe mer ved dette enn kun perser som fascinerer meg. Det er noe mer sinnstemningen og følelsen i kroppen. "Overfølsomhet" og "slow motion" kan kanskje være gode ord.. Du blir mer bevisst på hva som skjer i hver eneste lille muskel i kroppen og man skal aldri stresse. Kanskje dette er et fint middel for meg å endelig lære meg å puste ut nervøsisteten?

Uansett - et lite problem. Jeg spiller ikke lotto! Jeg tror heller ikke at jeg kommer til å vinne i lotto hvis jeg hadde begynt å spille.. ergo - jeg har ikke råd til å kjøpe meg luftbørse. Jeg husker også at jeg var på tanken om å anskaffe det ifjor, men slo det fra meg. I år er jeg overbevist om at det er det jeg ønsker å drive med fremover. Så jeg må rett og slett se om jeg kan finne et våpen i min prisklasse i god kvalitet!

Jeg krysser fingrene :)

PS
Skulle du ha et luftvåpen til salgs som feks en av disse typene:  

Anschutz 8002
Anschutz 9003

Feinwerkbau P70
Feinwerkbau 700
Feinwerkbau 800
Walther LG300
Walther LG400


ikke nøl med å ta kontakt: marenhei(at)yahoo.no