Jeg har slitt en del med konkurranser den siste tiden. Ikke så mye på grunn av puls, stress og press, men på grunn av en eller annen stillingsfeil på stående som jeg ikke har blitt klok av. "Alle" skudda vil gå til høyre uansett hvordan jeg justerer stillingen min. Dette nådde en "all time low" forrige gang jeg skjøt Akershusserien. Da raknet det totalt på de siste seks skudda. Tendensen har også vært til høyre på stevnene jeg skjøt i helgen, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre før kveldens match.
Etter en del hjernevirksomhet kom jeg frem til at jeg skulle rett og slett skyte meg inn i stillingen. Skyte en del skudd og bare jobbe meg inn i midten ved hjelp av avspenning og små korrigeringer slik at jeg til slutt skulle finne nullstillingen. Så da gjorde jeg nettopp det.
Pulsen var der fra første stund og jeg var rett og slett veldig urolig. Selv om ikke nervene lå i høyspenn så var jeg nok mye mer påvirket av forrige Akershusserien enn jeg ønsket. Allikevel holdt jeg meg til planen og jobbet meg fremover. Er ikke helt sikker men tror det ble ca 17 skudd før jeg følte meg sikker nok til å trykke meg videre til konkurranseskudda..
Det første skuddet er søren ikke lett. Og jeg jobbet og jobbet og jobbet, men det var ikke stille. Til slutt smalt det inn i en 10.2 og tenkte at "puh, da er jeg igang - nå letter det sikkert litt".. Men det gjorde det ikke. Jeg ønsket ikke å bli passiv, så jeg prøvde å være nok PÅ og ikke sikte for lenge. Taktikken holdt helt til skudd nummer fem - da kom 9.9. HAFF - nå igjen! Siden jeg hadde ligget litt til høyre, så kompenserte jeg og skjøt til slutt en utdrager til venstre.
Men jeg måtte ikke miste motet. Og for å roe meg selv litt ekstra ned så bestemte jeg meg for at det var "lov" med en nier i hver serie, men ikke noe verre enn det.. Men selvfølgelig hadde jeg jo ikke lyst på flere niere! Skudd nummer seks satt i tieren, men stillingen var fortsatt ikke så bra som jeg vet den kan være så jeg satte kolben litt lengre opp i skuldra slik at kinnstøtta skulle komme nærmere hodet/kinnet mitt. Det føltes bedre. Men selv om det føltes bedre så skjønte jeg med en gang idet jeg trakk av at jeg var for passiv på avtrekket, og jeg så at skuddet gikk litt under. Enda en nier - nærmere bestemt en tydelig 9.7!
Dette var forrige gang "all over again"! Og jeg som ikke engang hadde skutt ferdig mitt andre magasin! Jeg fortsatte og jobbe med det rufsete utgangspunktet og holdt tieren ut magasinet. Etter det tok jeg en liten hvil med armen før jeg startet med et klikkskudd for å kontrollere stillingen.
Skudd nummer 11 gikk ut til venstre, men holdt til 10.1. Dette tenkte jeg var en kompensering av at jeg ikke vil til høyre og fortsatte videre. Skudd nummer 12 satt og til venstre, men for tredje gang denne kvelden måtte jeg ut i den forbanna nieren - en suuur 9.9. Nei, dette var heller ikke min kveld. Og pulsen var heller ikke blitt noe bedre..
Jeg mannet meg opp, ladet om og skjøt videre. Tre skudd ble tre gode innertiere i midten. Venstre albue hadde god kontakt med hofta og jeg kunne slappe av i armen uten at den gikk ut til høyre. Hmmm, er det kanskje armen som gjør at jeg hele tiden vil til høyre? Jeg byttet til nytt magasin og jobbet med å ikke flytte albuen fra hoften - denne stillingen ville jeg definitivt ha med meg videre.
Jeg øynet håp, men med håpet kom også mer og mer puls og en høyretendens. Heldigvis var marginene på min side på det 18. skuddet som ble en 10.0 (god som gull) til høyre. Dette måtte jeg motarbeide, samtidig som jeg nå var ekstremt oppsatt på at jeg ikke skulle gi meg for fem flate øre! Så når jeg kom til skudd nummer 20 og hånden var nesten dovnet bort og jeg ikke så helt rundt blink, tok jeg valget med å legge ned børsa. Dette skuddet skulle jeg ikke bare gi fra meg uten kamp!
Jeg pustet meg godt ned mens jeg kjente på at armer og bein ble mer og mer avslappet. Etter tre-fire minutter tok jeg børsa opp igjen. Pulsen var intens, men det kunne jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kunne gjøre var å kjenne etter i venstrearmen, beina, høyrearmen/skulder - spenne av.. puste godt, holde pusten og rett og slett vente på at det ble stille. For det blir alltid stille til slutt - og da må man være tøff og smelle av! Og dette gjorde jeg - gang på gang. Det værste var at jeg egentlig ikke kunne fatte det selv - at dette gikk an! For meg var pulsen som om jeg skulle stått i en OL-finale eller lignende. Pulsen dundret intenst - akkurat som om verdens største stortromme var inni kroppen min. Det hoppet rundt og rundt i siktet, men gang på gang med den største tålmodighet, fant jeg en liten luke hvor det plutselig stod stille og det var rund blink. Fra skudd 20 og til skudd 25 så det slik ut: 10.7* - 10.7* - 10.7* - 10,9* - 10,6* - 10.8*... Det skulle ikke vært mulig!
Jeg hadde en plan og det var å kjøre akkurat samme opplegget på resten av de fem skudda. Koste hva det koste ville. Jeg skulle ikke gi opp uansett. Jeg skulle ikke gå av den standplassen og føle at jeg gav opp. Hver gang en negativ tanke kom svarte jeg med å si til meg selv at "dette klarer du - holdt ut - det kommer en luke"! Jeg både så og kjente at jeg begynte å bikke litt mor høyre, men jobbet da aktivt med balansen under føttene og ikke minst avspenningen i venstrearmen. "Ikke gi deg, ikke gi deg, ikke gi deg".. på hvert eneste skudd, helt til det aller siste lå i kammeret.
Nå hadde jeg kommet så langt, funnet formelen og kjempet beinhardt. Men planen var den samme - jeg skulle gjøre det samme som på de forrige skudda. Pulsen var ENORM. Man tror det ikke før man opplever det. Det kan heller ikke sammenlignes med spurtpuls for da er kroppen igang, man er i bevegelse og pusten går raskt. Når man skyter så står man helt stille og alt som skjer i kroppen fra puls til avspenning, spenninger, pust, tanker, muskler og vondter og alt som kan kjennes blir mye sterkere. Alt føles supertydlig - akkurat som om man er oversensitiv. Det kan på mange måter sammenlignes med den følelsen man har når man sitter i en berg- og dalbane som er på vei opp mot droppet. Jo lenger frem mot kanten du kommer, jo mer banker hjertet og jo mer vrir kroppen seg. Man har ikke lyst, men samtidig vet man at det antakelig blir en skikkelig heftig og kul opplevelse. Det er ingen vei tilbake, man må bare være med på turen. Forskjellen er dog den at man ikke trenger å stå sitte helt bom stille i en berg- og dalbane. Man skal ikke treffe en liten blink 15 meter lenger borte..
Kanskje dette forklarer litt den følelsen jeg hadde i kveld..?
Og hvordan gikk det med det aller siste skuddet spør du.. Jo, det skal jeg fortelle deg. Siden jeg gjorde det samme på dette skuddet som på de forrige skudda, så klarte jeg å hale det hele i land med en 10.1. Idet jeg så at skuddet satt i tieren var det akkurat som om berg- og dalbanen slapp seg rett ned i 90-gradersdroppet - det reiv skikkelig bra i magen og jeg strakk hendene i været! Det var intet annet ren og skjær glede!! Jeg hadde klart det "umulige"..
 |
| 297 poeng |
 |
| Denne skal jeg huske! |
Det var et sinnsykt kick å klare å stå imot d enorme presset jeg følte og jeg er rett og slett veldig veldig glad!! Så nå legger jeg janteloven godt til side, klapper meg selv stolt på skuldra, sier til meg selv at jeg var kjempeflink i kveld og nyter #denfølelsen :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar