Jeg kjente at motivasjonen steg i deg jeg satte igang med skytingen på Rælingen. De to første seriene gikk veldig bra - 50 på ligg og 49 poeng på stående. Det fungerte skikkelig bra og jeg var fokusert og PÅ. Jeg gledet meg også veldig til å teste ut den nye knestillingen som fungerte så godt på tirsdag. Jeg kjente at pulsen var høyere en på starten, men allikevel var ting mer kontrollert enn på mange år. Første skuddet satt bra og jeg fortsatte videre. I det jeg skulle akkurat til å trekke av, "reiv" sidemannen sluttstykket sitt raskt tilbake, hvorpå tommhylsen hans treffer meg hardt i jakka. Dette gjør at jeg skvetter og napper skuddet jeg var i ferd med å avfyre - rett ut til høyre!! Takk skal du F@**IMEG ha!! Hvis det er en ting jeg haaaater så er det at folk ikke klarer å la være å sprute ut tommhylsene sine i øst og vest! Og ja så kan jeg faktisk bli sint på dette for jeg er selv veldig bevisst på å ikke gjøre det mot andre. Jeg vet det var trangt på standplassen til Rælingen, men jeg klarte å ikke treffe sidekvinnen min med mine tommhylser. Det skal ikke mer til enn at du skrur ned litt på hastigheten på ladingen - det hjelper til og med din egen skyting. Det er en velkjent måte å roe seg ned på det å lade litt sakte! Du har ikke hastverk på de fem kneskudda - 2 minutter er god tid på å puste, sikte, skyte og lade på nytt x 5!!
Dette var rett og slett en stor nedtur for meg. Og etter det skuddet måtte jeg prøve å skyte mellom ladingene til sidemannen for å slippe å få en ny tommhylse på meg i det jeg skulle trekke av - for de kom på hvert bidige skudd. Jeg klarte derfor ikke helt å slappe av i kroppen. Det blir ikke noe bedre av at jeg er litt skuddredd fra før!
Skuffa og litt småsjokkert over at det var noe slikt som skulle "felle meg" på kne måtte jeg bare se at skudd nummer to satt rett ut til høyre i åtteren. Det første skuddet var en innertier.. haff, jeg var på vei til noe gøy!!
Men 146-poeng som utgangspunkt før grunnlaget var ikke dårlig, så jeg var veldig bestemt på at dette skulle jeg snu. Jeg var nå roligere og prøveskudda tok jeg som vanlig på stående. Jeg skrudde tre ned og tre til høyre som jeg gjorde på de fem ståendeskudda. Nå ville imidlertid skudda kun sitte nede til høyre i åtteren! Uansett hva jeg gjorde stillingsmessig så lå de der.. Hva skulle jeg gjøre nå? Til slutt bestemt jeg meg for å skru litt - 2 knepp ned og ett til høyre. Det var ikke annet å gjøre enn å krysse fingrene og skyte på rund blink.
Det første ståendeskuddet var bra, nummer to var litt mer til venstre mens det siste var enda mer til venstre. Ikke helt optimal nullstilling mao, og mulig en underbevisst justering med tanke på prøveskudda som satt til høyre - eller det kunne og ha vært en spenningsforandring som påvirket dette. Fasiten ble 10,9 - 9,9 - 9,4. På kne var jeg tilbake til å måtte skyte mellom sidemannens lading, for de tre skudda kom som en kule fra siden.. Det første skuddet gikk igjen rett ut til høyre, mens på de to andre klarte jeg å kontrollere spenningene/rykningene i kroppen bedre. På liggende er det som det pleier - ingen stor kontroll, og jeg må holde litt i børsa for at ikke pulsen og adrenalinet skal ta helt over. De ble til slutt to innertiere, en nier og en tier. Ikke et supert grunnlag, men med tanke på den utfordringen som jeg hadde så var jeg fornøyd med å se 241 poeng på skjermen.
Jeg vurderte litt frem og tilbake om jeg skulle skyte omgang siden jeg ikke akkurat har flust med skudd å ta av, men tenkte at det var lurt å ta det som en trening. Det er ikke så mye å si om omgangen egentlig. Det er som det pleier, litt lurvete, en halvveis liggendestilling som etterhvert gjør at rekylen treffer brillene. Fokuset er alltid å ta et godt avtrekk på rund blink. Jeg er veldig fornøyd med at det første skuddet ikke ble en utdrager. Her var jeg også ekstra nøye med å ikke sende det første skuddet avgårde for tidlig, men heller bruke ekstra tid på det. Deretter prøvde jeg å finne en rytme. Jeg fikk til slutt en nier på skudd nummer fire, men den så jeg så det var greit. 99 poeng med fem sentrum og tilsammen 340 poeng.
 |
| 146 - 241 - 340 poeng |
Jeg var skuffet over at dette ble starten på dagen når jeg i utgangspunktet ikke var så gira fra før, men samtidig kjente at energien og lysten kom i det jeg begynte å skyte. Men jeg skulle revansjere dette her - no doubt about that! Jeg skjøt jo bra på stående og liggende - og jeg hadde enda ikke fått testet knestillingen ordentlig.
Jeg satt meg i bilen og så på klokken som viste 1300.. hmm, skulle ikke jeg skyte 1345 på Fet? Jeg plottet inn Fet skytebane på GPSen - den sa det ville ta 45 minutter å kjøre dit. What - gule sider hadde sagt 22 minutter! I tillegg hadde den mistet GPS-signalene igjen - akkurat som på søndag!! Damn it!! Jeg var fucked for å si det mildt, og så populært som NC er så er det som regel ingen ledige plasser å oppdrive i en fei heller. Dessuten ville det ikke stemme med Nittedal som jeg skulle skyte 15.45.. Det var ikke annet å gjøre enn å ringe Fet og si ifra hvordan ståa var og høre om ledig plass imorra eller lørdag istedet. Heldigvis kunne de fortelle at det er mye ledig imorra, så da ble jeg flyttet til kl 1730 istedetfor.
Men det var kjipt at nok en ting skulle skjære seg i dag. Tålmodigheten begynte å bli lav og GPSen ville fortsatt ikke fungere. Veien til Lillestrøm var ikke noe problem, men så var det denne veien til Nittedal da! På søndag fikk jeg beskjed om å se etter skilt med RV4 Gjøvik.. Så jeg speidet og leste skilt til den store gullmedaljen - intet å spotte.. Nååååå igjen tenkte jeg! Greit nok at jeg hadde et hav av tid på å komme med til Nittedal mtp skytetiden min, men jeg hadde ikke lyst til å ende opp på enda en heisatur. Jeg prøvde å huske hvor jeg skjørte sist, men til slutt endte jeg opp på Kjeller uten peil på noe som helst... nei, jeg er ikke så bereist eller god på veier. Ja, jeg har vært på Kjeller før, men det sa meg ingenting og ikke så jeg noe skilt til Gjøvik heller...
Etterhvert kom jeg frem til at jeg måtte finne ut hvor Nittedals skytebane faktisk lå. Google, I love you. Google app - I love you even more. Nå fikk jeg plutselig veibeskrivelsen rett inn i øret mens jeg kjørte. Litt rart og skulle sitte å vente på at en stemme plutselig skal si kjør dit og dit, men nå var jeg desperat. Og heldigvis fungerte det. Jeg må allikevel si at veien til Nittedal må være en av norges absolutt kjedeligste vei å kjøre. Det føles som om man sitter i kø hele veien dit med fartsgrenser på 60 og 70 km/t på helt rette strekninger.. Hvis det skjer ulykker på denne veien så er det fordi folk sovner bak rattet..
Uansett - etter mye om og men og banning og feilkjøring fant jeg til slutt innkjøringen til Nittedal skytebane. Jeg er litt usikker på om jeg har skutt der før, men jeg har registrert motorcross-banen hver gang vi har kjørt til/via Gjøvik.
Jeg fikk meldt meg på i et lag før jeg skulle skyte og fikk også tid til å spise litt og prate litt før skytingen. Ikke noe stress, men jeg kjente at jeg var sliten etter den spesielle starten.
Vinden hadde kommet og den var vanskelig å tyde under prøveskudda. Jeg var derfor veldig usikker på hvor de til slutt ville sitte, men heldigvis kunne jeg notere meg 50 poeng. På stående tenkte jeg at jeg gledet meg til å skyte kne for å bevise for meg selv at jeg faktisk har noe bra på gang der. Men så dukket det opp en rart tanke - jeg hadde ikke lyst til å skyte stående. Nei, virkelig ikke. Og når jeg kjente etter så hadde jeg ikke så lyst til å skyte overhodet. Det var akkurat som om en bryter ble slått av. Ingen connection mellom hodet og kroppen. Det smalt, men det var ingen tøffhet der. Selv om følelsen ikke var som på Rælingen, så ble jeg allikevel veldig paff da jeg så anvisningen. En skikkelig drittserie med stor spreding og bare tull. 44 poeng og dett var dett.
Det var ingen kul fortsettelse for å si det mildt! Og så jeg som skulle "ta igjen" for istad.. Nå var det 50 poeng på kne som gjaldt for å redde denne begredelige starten. Nå ble det knetrening videre for nå hadde jeg en sidemann som holdt tommhylsene for seg selv - og tusen hjertelig takk for det :)
Det første skuddet var ikke helt bra, men de resterende klarte jeg å skyte ganske bra. Jeg skulle dog gjerne skutt litt saktere for jeg var ferdig på litt over et minutt. Men jeg kjente at "frykten" for tommhylsene fra i stad fortsatt satt i kroppen. Det er litt som når man skyter i vind på stående og man må stå å vente på rolige åpninger - det er ingen topp følelse. Uansett - anvisningen viste en venstrestilt serie som gjorde at jeg fikk en unødvendig 9.9, men jeg tenkte at det uansett så mye bedre ut enn på Rælingen.
142 poeng og grunnlaget gjenstod. Igjen slet jeg meg prøveskudda på stående. Nå satt skudda her og der, men jeg skjønte etterhvert at det var avtrekket og mangelen på tøffhet som var problemet. Jeg klarte derfor å få mye bedre kontroll før prøveserien var over.
Grunnlaget ble satt igang og det første skudde smalt perfekt på rund blink. Yess - dette var en god start. Jeg tok ladegrep, gikk mot skive fem, lukket øynene, pustet, slappet av i kroppen. Åpnet øynene og der var det rund blink og nå smeller det tenkte jeg.. Ja, det smalt, men et sekund etter at jeg selv trodde at det ville smelle. Så det som da skjedde var at hele kroppen rykket til i påvente av smellen og rekylen. Men den kom jo ikke med en gang. Det var ikke vanskelig å skjønne hva jeg hadde gjort for å si det sånn! Skikkelig baaaad - og spesielt siden jeg hadde så god stilling og hadde rund blink. Avtrekksfingeren snakket rett og slett ikke med hodet. Det neste skuddet smalt på rund blink..
Nei, dette var ikke kult. Jeg ble litt stressa og uoppmerksom på det første kneskuddet for det smalt ut til høyre. Deretter korrigerte jeg nullstillingen og skjøt ok. Liggende skjøt jeg raskt og bestemt, men jeg tror kanskje jeg glemte å skru mellom stå og kne og ligg.. Uansett hadde det ingenting å si. Skaden var allerede gjort og sekseren var et faktum. For en drittdag!!!!!!
 |
| 142 - 233 poeng :( |
Det er når man har sånne dager på skytebanen at man lurer på hvorfor man gidder å bruke energi, tid og penger på dette. Jeg hadde selvfølgelig ikke forventet å skyte 246 eller ta NC-poeng, men resultater over 240 synes jeg at jeg burde få til. Men det er på sånne dager som dette at jeg er glad for at jeg har bloggen min. Jeg har herved skrevet frustrasjonen ut, og så tenker jeg at jeg snart må ha brukt opp uflaksen min på standplass..
Fortsatt gjenstår det Fet-stevnet og Oslo Østre på lørdag (og kanskje Løvenskiold hvis energien er der). Så er det nok ganske tomt for skudd. Uansett så vet jeg om en ting som gir meg gleden tilbake når det butter skytemessig og det er kaliber 22 og luft. På tirsdag så jeg gang på gang potensialet mitt.. den dagen 5.56-Saueren kommer på markedet skal jeg stå først i køen for å si det sånn..! Men det skjer ikke innen i morgen, så da satser jeg heller på bedre karma og beinhard jobbing på Fet skytebane.
By the way - en positiv ting i dag var at jeg fortsatt holder meg i klasse 5 til neste år, siden Rælingen var mitt tredje stevne over 240-tallet utendørs i år ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar