Oppladningen til Viken II var helt grei. Som vanlig gruet jeg meg veldig til konkurransen. Været var veldig varierende og det så ut som om det både skulle bli torden og mye vind. Men da jeg kom til Frogn/Drøbak sin bane tittet solen frem og været ble i grunn veldig varmt. Vinden hadde også løyet mye og jeg hadde bestemt meg for å gjøre en skikkelig god innsats.
Jeg tok med meg alt utstyret og gikk ned på standplass drøye ti minutter før starten. Planen var å gjøre alt klart, for så å sitte og høre på iMax Focus-sporet "konkurranseforberedelser". Det har hjulpet mye på nervene før, så dette ville jeg gjerne få til. Som tenkt, så gjennomført. Jeg var nå veldig rolig og var klar for å gi alt.
Det var ingen stress, bare fokus på skive nummer 8, nullstilling og godt avtrekk. Enkelt og greit. Ingen brå bevegelser, men fin flyt i alt jeg gjorde.
Jeg var litt overrasket over at jeg startet med en 48-serie på liggende, men det var ikke annet å gjøre enn å se fremover mot ståendeserien. Ingen negative tanker, bare godfølelsen fra gårsdagens skyting på 100-meteren. Jeg så et dårlig skudd, men gud så bra jeg stod og så flink jeg var til å ikke la meg stresse av pulsen som steg litt etterhvert. Det var selvfølgelig veldig tilfredstillende å se at arbeidet også gav avkastning i form av 49 poeng. Meget fortjent om jeg så skal si det selv.
På kne var jeg også veldig opptatt av at jeg ikke skulle skvette til eller nappe ut et skudd. Jeg kjente at kroppen hadde så sinnsykt lyst til å reagere og rykke til, men jeg følte at jeg klarte å ikke gjøre noen brå bevegelser eller feil under skytingen. Og også her ble jeg til slutt belønnet med 49 poeng - det var jeg strålende fornøyd med.
Nå var utgangspunktet mitt 146 poeng før grunnlaget. Pulsen steg litt, men jeg jobbet rolig på prøveskuddene for å finne nullstillingen, for den kom til å bli meget viktig hvis det skulle bli kaos i siktet. Jeg snakket positivt med meg selv hele veien og trakk på smilebåndet to-tre ganger. Dette skulle jeg få til, og det skulle bli gøy å skyte de 10 skudda.
Jeg var veldig klar og veldig tent på å komme igang med grunnlaget. Jeg gjorde som jeg pleier og var klar til å trekke av like etter at standplasskommandøren hadde ropt ild. Jeg var så innmari klar og hadde så innmari lyst til å vise det jeg vet jeg kan.
DER! så jeg blinken og nå smeller det tenkte jeg. Jo, det smalt, men ikke før det hadde gått et halvt sekund. Jeg var da allerede langt inn i en rekylreaksjon. Det var det. Jeg hadde overtenning delux, ville for mye, trodde jeg skulle klare det - jeg hadde en positiv tenning som gav meg den verst tenkelige starten på grunnlaget. Det er ikke lett å finne tenningen igjen etter noe slikt. Jeg følte jeg allikevel klarte å treffe bra på de to neste skudda - da var jeg ekstra oppmerksom på avtrekket - at jeg var tøff. På kne roet jeg ekstra mye ned, men adrenalinet suste gjennom kroppen sammen med sjokket og skuffelsen over det første skuddet. Jeg skulle imidlertid ikke gi meg og var fast bestemt på at jeg i hvert fall ikke skulle dra ut noen av de skudda. Det så greit ut, men med så mye puls er det vanskelig å se noe for sikkert. Jeg hadde fire liggendeskudd igjen og heller ikke her stresset jeg noe. Jeg følte jeg hadde god tid og brukte den riktig. Allikevel var pulsen fortsatt et stort problem, men jeg prøvde å holde litt i skjeftet for å roe det ned og kontrollere det. Det så også greit ut.
Innerst inne visste jeg at dette ikke hadde fungert overhodet. Jeg husket heller ikke om jeg hadde skrudd tilbake etter ståendeserien - eller om jeg hadde skrudd for mye. Det betød igrunn ingen verdens ting, for lufta gikk ut med det første skuddet. Jeg synes det i ettertid er litt rart at både kne- og liggskudda ligger til venstre. Det vil si at jeg antakelig har skrudd for mye tilbake etter ståendeserien. Det spiller ingen rolle, men det er greit å vite til en annen gang. Det vel kanskje ikke så rart at hodet går i sparemodus og kroppen i moll når starten ble som den ble. Da er det kanskje ikke så rart at man skrur to ganger tilbake istedetfor en..
Det er lov å være skuffet, sint og fortvilet etter noe slikt. Jeg skylder ikke på noen andre enn meg selv. jeg skylder ikke på utstyret, skudda eller været. Det var min feil at skuddet gikk av litt etter det jeg selv trodde. Jeg hadde bare så lyst til å skyte godt, være på hugget og mestre slik jeg vet jeg kan. Jeg tenkte ikke engang på at det var Viken II mens jeg skjøt - helt ærlig. Jeg tenkte heller ikke på at det var et mesterskap og at jeg har omtalt mesterskap som min store utfordring.
Egentlig føles det som seier i seg selv at jeg deltok og at jeg var så rolig og fin på 15-skudden. Man ser egentlig ikke forskjell på ligg, kne og stå. Det føles også så herlig forløsende godt at jeg nå sitter her og ikke er lei meg for det som skjedde. Som jeg skrev innledningsvis: jeg ser fremover.
Det første jeg må takle er det å skyte dårlig. Når det ikke lenger er en frykt vil pulsen roe seg og selvtilliten stige sammen med gleden av å skyte. Det er jeg på vei til å klare. Ved å ha fokus på det positive med skytingen, avler jeg igjen positive assosiasjoner til det jeg gjør på standplass. Istedetfor å la et skudd bryte meg ned og få meg til å tenke negative ting når jeg tenker jeg skyting er virkelig ødeleggende. Sånn vil jeg ikke ha det. Det vil ikke gjøre meg til en bedre skytter. Så nå vil jeg bare kjenne på den positive følelsen! Viken II 2014 er herved historie og ikke noe jeg vil snakke om fremover.
Sånn - da var det sagt :)
Nå skal det bli gøy å trene på 50-meterbanen igjen. Og nå har jeg også faktisk lyst til å trene litt grunnlagsskyting!
 |
| Trøstevaffel. Tror den hjalp masse for jeg ble jo glad igjen etter at jeg hadde spist den :) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar