Været var meget varierende denne dagen. På Eidsvoll Verk var det vind, sol og pøsregn om hverandre. Jeg er ikke akkurat kjent for å være verdens beste på skyting i vind, så aller helst skyr jeg det. Men i dag tenkte jeg at det ikke var så nøye med denne vinden - bare fin trening i grunn!
 |
| Eidsvoll Verk skytebane |
Den første liggendeserien var ikke allverdens. Vet ikke helt hvorfor, og jeg så at jeg dro et skudd ned til venstre - en nier. På stående derimot føltes det litt bedre og 48 på serien var godkjent til å være første ståendeserien for dagen. Jeg fulgte opp på kne med en 49-serie som jeg var veldig glad for å se. Jeg fokuserte på plasseringen av kolben i skuldra og passet på at skuldra var avspent i nullstilling - det funket :)
Jeg kjente vinden i kroppen på prøveskudda på stående, men jeg var ikke veldig nervøs før grunnlaget. Jeg tenkte heller at det skulle bli gøy så skyte 10-skudden! Jeg fikk jo ikke allverdens trening på den i Alfhallen på grunn av et tomt skytekort, men dette var jo trening óg. Fokuset lå på å ikke bli passiv og tro at det smeller når det egentlig ikke gjør det. Tanken var god, men på det aller første ståendeskuddet ble det overtenning deluxe ut til høyre. Ikke kult. Nå var jeg langt i fra passiv - heller for gira og kjørte på i 150 fra starten av. De neste skudda var bedre - kne var ok - ingen store rykninger. På liggende holdt jeg litt i børsa og tok gode avtrekk.
Det forundret meg overhodet ikke at det første skuddet satt i sjueren rett ut til høyre. Det var slik jeg hadde sett det. Jeg var imidlertid litt overrasket at de to neste skudda også satt til høyre i nieren. Kanskje jeg ikke trenger å skru så mye til høyre lenger når jeg skyter fordi stillingen har blitt bedre - eller var det vinden?
Kne viste innertier, nier (til høyre) og innertier. Liggende - fire fine innertiere. Jeg stoppet til slutt på den magiske 240-grensen. Det første skuddet på stående var helt og holdent min feil, men på en måte så var jeg fornøyd med at jeg ikke dro det ut på en passiv måte slik som jeg har gjort før. Nå er det fintuningen som skal til for at dette til slutt sitter.
Jeg tok med omgangen for treningens skyld og det merket jeg var lurt for den var litt lurvete og 98 poeng var helt fortjent sånn sett.
 |
| 146 - 240 - 338 |
 |
| Panoramabilde av Steinsgård skytebaneanlegg |
Ståendestillingen var det ingenting å si på. Ting føles veldig bra for tiden og dette spesielt på grunn av bedre balanse/nullstilling. Jeg både så og følte det da jeg skjøt - "dette var sørenimeg tre tiere", tenkte jeg! Jeg skrudde tilbake kneppa jeg hadde tatt (ett mindre til høyre enn vanlig) og dro i glidelåsen på buksa for å få satt meg ned. Men vent...hvorfor rikker ikke glidelåsen seg? Jeg rette meg opp og stod der med børsa i ene hånden og hala og dro i glidelåsen med den andre hånden. Nei - den ville ikke ned! Den satt bom fast! Nei, klokka tikket nedover og dette hadde jeg ikke tid til. Det var rett og slett ikke annet å gjøre enn å sette seg ned med glidelåsen igjen og gjøre det beste ut av situasjonen.. Alle som har en skytebukse vet at det er en ting som ikke funker og det er å skyte kne med buksa igjen. Det ble en kamp mot pulsåren i magen som gav voldsomme utslag i våpenet, kombinert med lettere okysgenmangel. Jeg hadde ikke helt peiling på hvor jeg traff, men så at det tredje kneskuddet var det dårligste. Liggendeskudda var bra. Anvisningen viste tier, innertier og tier på stående. Akkurat slik jeg hadde sett det - morro. Så var det kne da.. hvor gikk dette? Nier og nier til venstre og så en skikkelig flue til venstre i sjueren. Jaja, da gikk det sånn det måtte gå. Jeg avsluttet herligheten med fire dritbra liggendeskudd og måtte le.
 |
| 142 - 237 |
Jeg var ikke helt i humør for å skyte omgangen. Jeg var mer interessert i å finne ut hva som hadde skjedd med glidelåsen. Vel, her har du fasiten:
 |
| En stykk gåen glidelås.. |
Jeg fikk heldigvis opp buksa til slutt uten de største krumspringene, men dette var ikke noe jeg kunne fikse i en feil i dag. Heldigvis har jeg aldri buksa helt igjen på stående fordi jeg vil unngå å få pulsen fra åren i magen inn i våpenet, men optimalt er det ikke. Det blir liksom enda en ting å tenke på når man skal skyte, men dette skulle jeg takle.
Og så må jeg jo si at denne skadde glidelåsen er ekstra "morsomt" fordi dette føyer seg inn i rekken av "artige ting som skjer Maren når hun skyter stevner". Jeg trodde kanskje at lista var fylt opp, men det dukker stadig opp nye ting gitt. Standplasskarmaen min må vel snu snart..? Eller kanskje jeg bare burde begynne å spille lotto, for et eller annet sted må jeg få noe skikkelig positivt tilbake ;)
Et stevne igjen og humøret var det ingenting å si på. GPSen imidlertid var ikke like positivt instillt.. nok en gang fant den ingen satellitter. Jeg satte derfor på GPSen på mobilen istedet, men adressen til Nannestad skytebane var jeg ikke sikker på om stemte. Men jeg måtet jo bare prøve.
Det skulle viser seg at Nannestad var ganske så oppegående folk. Helt fra utskjøringen på Steinsgård hadde de merket med små skilt. Nå hadde jeg altså en bil-GPS uten kontakt, en GPS på mobilen med usikker adresse og små skilt til Nannestad. Dette måtte jo bli bra!
Nesten. Kombinasjonen av alle GPSene og litt vel små skilt gjorde at jeg klarte å ta feil avkjørsel i en av rundkjøringene. Og jeg legger til at adressen tydeligvis ikke stemte. Men etter 7 minutter ekstra kjøring, var jeg back on track igjen. Det hadde ikke vært så flaut hvis det ikke var for at jeg hadde en bil bak meg som skulle følge meg.. jaja, en god latter forlenger livet!
 |
| En del av Nannestad skytebane - 100-meteren i denne enden, og 300-meteren i den andre. "Oppholdsrom" og kjøkken i midten. |
Jeg hadde god tid før skytingen og gikk tidlig inn på standplass. Der ble jeg møtt av en idyllisk utsikt. Jeg kunne ikke annet gjøre enn å gå ut og hente mobilen og ta noen bilder!
Bekken sildret fredfullt foran standplass og de grønne og frodige omgivelsene som badet i sola var gull for sjela (for å si det sånn). Det var nesten for gæli å bryte harmonien med skytingen, men samtidig var det nesten litt inspirerende å skyte i så fine omgivelser.
Jeg brukte prøveskudda godt, for jeg måtte skyte meg inn på 300-meter i tillegg til at vinden da gjør enda mer utslag. Liggendeserien bød ikke på fantastisk skyting, men 50 poeng er alltid godkjent.
Ståendeserien hadde jeg lyst til å få til. Det første skuddet var bra og de to siste. Nå skulle det imidlertid vise seg at jeg ikke trengte å bekymre meg for hvor skudda satt i min skive. Jeg hadde nemlig klart det igjen - et skudd på feil skive. Tjohei for en dag! Lufta seg litt ut av kroppen, men jeg ristet det rekordraskt av meg skuffelsen og så frem mot å skyte de resterende skudda. I tillegg så jeg at skuddet som satt i skive to var en tier. Det var bra skutt på 300 meter!
 |
| Her ser man beviset - 10er på stående. Samtidig på bildet ser man nede til høyre at det så passende står skrevet "riktig skive" inni patronkofferten min.. LOL! |
Med 138 poeng som utgangspunkt før grunnlaget - med en tier i naboskiva, skulle jeg nå "hevne" de "tullete" grunnlagene. Jeg var faktisk litt spent for dette hadde jeg lyst til å få til. Det så jeg også på prøveskudda på stående og jeg fant liksom ikke helt nullstillingen - enten gikk det til høyre eller til venstre. I tillegg klarte jeg å knekke av/dra av "glidelåsgrepet" slik at jeg nok en gang ikke fikk dratt den hverken opp eller ned. Jeg fikk til slutt hjelp av standplasskommandøren, så stemningen den var fortsatt god!
Jeg måtte være forsiktig med å ikke dra glidelåsen for langt opp og det merket jeg litt på støtten på stående. Skulle jeg ha glidelåsen ned måtte jeg ta tak i selve "låsen" og trykke/dra nedover. Men til syvende og sist gikk dette relativt greit under selve grunnlaget. Fasiten ble en tier og to niere på stående til venstre (som jeg så, ikke optimal nullstilling pga glidelåsen som gav mindre støtte rundt hoftene). Fikk en ikke fullt så synlig nier på kne, men deretter en innertier og en tier. Jeg avsluttet kalaset med tre innertiere og en tier på liggende. Tilsammen ble det 235 poeng - med (som sagt) en tier i feil skive. Dette er vel egentlig det beste jeg har skutt så langt i sesongen og det var fint å se at det ble 97 poeng på grunnlaget.
 |
| Nydelig utsikt! |
Stemningen var såpass god at jeg valgte å ta nok en treningsomgang. Jeg nøt omgivelsene og tok et lite bilde under prøveskudda fordi jeg hadde ekstra tid (greit å ikke skyte for mange prøveskudd på grunn av mirage). Selve gjennomføringen av omgangen var jeg ganske fornøyd med. Jeg merket meg imidlertid at det midt inne i serien begynte å blåse veldig. Nå har man ikke allverdens med tid fra før på omgangen, så jeg kunne ikke annet gjøre enn å skyte. Spesielt på tre av skudda var det mye vind - den tok til og med tak i børsa. Men jeg synes holdingen var bra.
På 300 meter med 39 grein krutt ble det veldig synlig hvor mye vinden kan påvirke skudda. Det var nesten litt fascinerende å få anvist fordi jeg så tydelig hvordan jeg rett og slett blåste ut av tieren på de tre skudda som jeg skjøt mens det var sterk vind. Jeg hadde jo selvfølgelig ingenting å tape, så dette betydde ikke mye. Men det var uansett interessant å se hvor mye vinden har å si på mine skudd. Da har jeg lært noe i dag også.
 |
| 138 - 235 - 331 |
I dag var det gøy å skyte. Ja, du leste riktig! Det var rett og slett gøy å skyte. Hvorfor det tenker du kanskje - det ble jo ingen poengsummer å skryte av.. Det var gøy fordi jeg ikke ble sint, skuffa, frustrert, lei meg eller oppgitt mens jeg skjøt. De tinga som skjedde som var litt negative klarte ikke å "ta knekken på meg" eller påvirke meg på samme måte som før. Istedet satte jeg pris på og gledet meg stort over de skudda som var bra. Det var så deilig å kjenne på den gode balansen, stillinger fungerte og avtrekk som var bra. Da var det ikke så nøye med det andre. Jeg kunne jo ikke skyte på nytt eller gjøre om på det jeg hadde skutt. Men jeg kunne se på det som erfaring og så la det gå.
Den gleden har jeg ikke skjent på evigheter når jeg har deltatt på stevner. På trening kan jeg tidvis kose meg på samme måte, men aldri i konkurransesammenheng. Og det er som jeg har påpekt den siste tiden. I det jeg ikke er redd for å skyte dårlig lenger, men fokuserer på det jeg får til - ja, da kan ting plutselig skje. Uansett er det mer verdifullt for meg å kjenne gleden på stanplass enn å skyte akkurat over 240. For med tålmodighet og riktig fokus vil plutselig alt stemme og skudda sitter der de skal. Det blir en fin bonus.
Skulle ønske det var noen stevner litt nærmere til helgen ass, men først skal jeg levere buksa til rep ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar