Trening og status på dressen..

Torsdagen denne uka (19. juli) var jeg på Oslo Østre sin bane og trente litt - eller det vil si - prøvde mine gamle skytterklær, flytta knapper og varierte antall gensere under jakkene.. Ingenting føltes bra - enten var det for trangt eller for løst, eller det ble for tynt eller for tykt.. Mot slutten hadde jeg mest lyst til å krype sammen i fosterstilling og bare gynge frem og tilbake på gulvet.. Panikken og realiteten var i ferd med å nå meg og hvis jeg ikke kom til å finne en løsning på dette, så hadde jeg mest lyst til å droppe LS.. Er jo tross alt ikke noe gøy å gå inn på banen og føle at du likegreit kunne stått og skutt i hverdagsklær. Man vil jo gjøre sitt beste og føle at man har grunnlaget for å få det til.


De vel 40 skudda jeg skjøt var ikke så halvgælie, men mest fordi jeg fortsatt lever på den opptrente tryggheten i alle stillingene. Men for å opprettholde den tryggheten trenger jeg også å føle den tryggheten gjennom klærne. På kne spesielt fikk jeg merke hvor viktig det var å ha en jakke som hadde akkurat riktig mengde tøy under slik at jeg unngikk å få pulsen i venstrearmen direkte inn i børsa. På stående har jeg så godt som ingen støtte rundt hoftene og det føles mer vinglete. Men som sagt, gode rutinger og timing reddet meg og jeg hadde to gode serier. Liggende har jo vært en utfordring den siste tiden, så derfor jobbet jeg litt med stillingen. Målet var å ligge mer bak børsa (som det så fint heter) og med det fokuset klarte jeg å få bedre skuldekontakt og det virket som om nullstillingen da holdt. Nå gjelder det bare å få testet denne teorien med rekyl..


Som sagt var jeg ganske frustrert etter torsdagens trening og jeg begynte virkelig å tvile om det i det hele tatt ville ordne seg med dressen. Eller om jeg til slutt måtte kle på meg som en eskimo for å fylle den ut.. På fredag fikk jeg anledning til å ta turen innom Skytterlinkens lokaler på Ammerud (kun noen stopp fra der jeg bor :). I utgangspunktet skulle jeg prøve noen standardbukser, men jeg er jo ingen standardperson så det var ingen løsning. Neste forslag fra Kurt var å rett og slett vrenge buksa og sy den "brutalt" inn på hver side. Shmæck, shmæck! Og så kunne man sprette opp sømmen etter LS og la Kurt Thune fikse både bukse og jakke ordentlig. Han fortalte om en skomaker på Grorud som kunne brukes til slikt - og hva hadde jeg å tape?


I regn og torden tok jeg og trillebagen min turen videre til skomakeren. Han var veldig skeptisk til å bare sy den inn på den måten. Han var redd for at sømmen kom til å gjøre vondt over hofta osv, men jeg var påståelig og klar på at dette var eneste utvei for min del. Så etter mye om og med dristet han seg til å prøve og sy. Han var veldig forsiktig og nøyaktig. Ville ikke gjøre noe galt. Det tok litt tid, men omsider var han ferdig og jeg var spent!


Da jeg kom hjem vrengte jeg buksa så fort jeg klarte, heiv på meg skytterundertøyet og tok forsiktig på meg buksa mens jeg bad en stille bønn.. Og shmock - der satt den som støpt! Slelvfølgelig kjenner jeg sømmen, men ikke noe som gjør vondt, eller som er i veien. Den var kanskje en smule trang i livet, men det er supertlett å justere - er bare å ikke dra glidlåsen helt opp (men det går altså). Nå må jeg bare ta inn jakka litt til - må over på lomma, men det får heller gå. Dette er uansett en løsning jeg kan leve med!


I helgen blir det trening på hjemmebanen i Degernes. Da skal jeg forhåpentligvis få til noen gode økter på 200-meteren i justert dress. Det skal bli bra! :)


Må bare rette en stor takk til Kurt Eirik Bekkevold som hjalp meg selv om jeg har en Kurt Thune dress. Og også en stor takk til dere der ute som har gitt lyd ang. mulige plagg og andre løsninger! Tusen tusen takk!! :D