Været var bra, ingen vind å henge seg opp i og lyset var litt skrapt men greit. Min utfordring som skytter er egentlig mer kne og liggende enn stående. Derfor er det litt dumt at man ikke skyter fem stående under Organisasjonsmedaljen. Jeg var derfor litt spent på hvordan det ville gå på liggende og kne, og var derfor ganske lettet da jeg skjøt 50 og 49 poeng. Jeg tror også at jeg ville fått inn den nieren på kne hvis jeg hadde fått med meg at det var kneserien som skulle skytes først, for da ville jeg satt meg opp på kne mye tidligere. Det er vel kanskje det eneste negative med å ha støpepropper, for da er det vanskelig å høre standplassleder uten mikrofon.
Med kun et tap før grunnlaget var det nesten så jeg stod å gledet meg til å skyte de 10 skudda. Prøveskudda på stående satt fint, helt til de to siste som nå satt i oppe til høyre. Jeg tenkte at det var fordi jeg skjøt litt fort og unøyaktig så jeg gjorde ikke noe ut av det.
Ild ble ropt, og jeg skjøt det første ståendeskuddet nesten med en gang og det så veldig bra ut. Det samme gjaldt skudd nummer to. Det siste stod jeg imidlertid lenger med, og var ikke 100% fornøyd med det. På kne var det mye bevegelse, men jeg holdt i børsa og prøvde å begrense bevegelsene og ta en bra avtrekk. På liggende var det litt rufsete og spesielt det siste skuddet var jeg usikker på. Skulle jeg tippe summen så var 97 realistisk. Det var ikke så kult å se at de tre første ståendeskudda satt i nieren oppe og til høyre. Og ikke nok med det, men det første kneskuddet ble en åtter oppe til høyre. Nå trodde jeg egentlig at resten av skudda ville sitte på samme sted, men med blant annet tre 10.0 endte jeg opp med 95 poeng. Det synes jeg var no skikkelig dritt for å si det rett fram. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor de ståendeskudda satt der de satt. Det var sure saker.
"The cherry on the top" ble en crappy, mirage-omgang som ikke var noe å skrive hjem om. Jeg tok noen få og kjappe prøveskudd som satt i innertieren og følelsen var god. Men da jeg startet tok det ikke mange skudda før jeg ikke så blinken klart og heller ikke klarte å stole på stillingen. En dårlig kombo, som ledet til et dårlig resultat. 292 poeng var vel tre poeng under pari. Skuffende.
På grunn av dårlig deltakelse kvalifiserte jeg meg til finalen hvor det skytes om Jens Kjelsås minnemedalje. Den har jeg vunnet før og jeg synes den skytingen er litt ekstra gøy da de siste finaleskuddene er fem enkeltskudd stående.
Jeg var ikke veldig nervøs for de ledet med tre poeng. Jeg visste at jeg måtte legge inn en god femskuddsserie på kne for å ha sjangs til å ta de på ståendeskytingen. Jeg skjøt veldig bra synes jeg selv. Pustet tre ganger, gode avtrekk og rund blink. Det siste skuddet dro jeg litt ut til høyre, men ellers greit. Anvisningen viste fire fine skudd i nieren til venstre og en innertier til høyre. Det var det.
De fem siste enkle ståendeskuddene gikk greit. Det ble mer som en trening for min del. Utholdenheten på stående er det ikke noe å si på, så det var ikke noe problem. Målet var å fokusere på avspenning i hodet/nakke, balanse og godt avtrekk - og så skulle jeg ikke skyte skuddet for raskt for jeg hadde god tid. Planen fulgte jeg på de fire første skudda, men på det siste skjøt jeg litt for raskt og den bikket ut i en 9.9. Ikke så nøye, men har man et mål så har man et mål.
Jeg hadde store planer om å rekke Spydeberg-stevnet på veien hjem til Oslo igjen. Men fordi det ble besluttet å kommentere 100-meteren ferdig først og så deretter starte på 200-meteren, så spiste det opp all den ekstra tiden jeg hadde til rådighet. Her tror jeg også mye av grunnen ligger til det dårlige oppmøtet. Det er få, om enn ingen som har behov for å følge med på finalene som skjer både på 100- og 200-meteren. Det var også snakk om at juniorene skulle få mulighet til å skyte programmet på 200-meteren i tilleg, men dette ble omgjort fordi da ville finalene krasjet. Det skjedde jo definitivt ikke denne gangen! Det ville heller ikke vært noe problem å gjort seg ferdig med juniorene på 100-meteren samtidig som V55 + klasse 2-skytterne skjøt sin finale på 200-meteren. Og når det gjelder kommenteringen så kan også dette løses på en enkel måte: la publikum sitte bak under finaleskytinen og ha en person på hver standplass (en på 100 og en på 200, samtidig) som kommenterer skytingen. Personen trenger ikke å ha mikrofon - og det kan være åpen anvisning på de fem siste ståendeskudda. Da blir finalene mer effektive og også mer krevende for skytterne og morsommere for tilskuerne som ser på. Ting forandrer seg. Folk har ikke lenger tid til å bruke en hel dag på slike små konkurranser - i tillegg ser vi at det blir mer og mer av konkurranser med ekstra press. Ta for eksempel Oslo Open-finalen, eller superfinalen i Alfhallen i fjor - 10 enkle skudd stående, åpen skjerm og kommentator. Og bare se hvordan LS har utviklet seg - nå skytes finalene med åpen skjerm og kameraene er overalt. I NSF/ISSF har de alltid åpen skjerm under hele skytingen. Jeg kan love deg at du har ikke levd før du står der med ett skudd igjen og puls i 180 og vet at hvis du skyter en tier nå så skjer det noe stort! Det er fremtiden og hvis Østfold skyttersamlag ønsker seg flere deltakere, så må de våkne opp og tenke alternativt!
Dette minner meg forresten veldig om et ønske jeg og mange andre av Østfolds mest ivrige skyttere hadde. Nemlig å innføre finaleskyting a la Viken II innendørs på samlagsmesterskapet på 15-meter. Nå er det kun 25 skudd og en vinner i hver klasse. Gammeldags! Vi la derfor inn et forslag på forandring av dette og jeg hadde 10 skyttere bak meg i saken. Men selvfølgelig i byråkratiets navn var det et eller annet vi hadde gjort litt feil når det gjaldt hvordan saken skulle bli tatt opp i styret og vips, så var det bare å vente et år for neste mulighet! Da var det nok. Når endelig unge og engasjerte skyttere ønsker å vise interesse og videreutvikle et konsept, så er det noe slikt som skal gjøre at vi ikke får muligheten til å komme til engang? Sånt er provoserende. Vi er et lite samlag hvor det skjer lite og mye går på copy/paste. Når den yngre garde viser engasjement burde det bli vist litt velvilje slik at vi føler oss inkludert og hørt. Istedet blir vi skubbet vekk og henvist til tunge og inngrodde prosesser. Takk for den.
Haff. Det ble litt mer enn bare skyting i dette innlegget, men jeg synes det er så viktig at skytesporten og samlagene følger med på utviklingen. Vi kan ikke bare fortsette å gjøre som vi pleier for tidene forandrer seg. Fra Krag til Mauser til Sauer. Fra papp til elektronikk. Fra anivserspak til skjerm. Fra telefonpåmelding til internettpåmelding. Fra lukket anivsning til åpen anvisning på LS. Fra kun Viken II felt og bane til Viken II på 15-meter. Fra 6.5 til 5.56 (I wish!!).. ting skjer og ikke vær redd for det. Se heller mulighetene istedetfor vanskelighetene! Inkluder folk istedetfor å stenge dører - vær rund i kantene istedetfor å være bastante. Da vil store og flotte ting skje! Det er min oppfordring til alle som er engasjert i skytesporten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar