I ettertid husker jeg at jeg stod på badet i leiligheten da jeg hørte noe som jeg trodde var et relativt kort tordenskrall. Jeg sjekka himmelen noen minutter senere, og kunne ikke se noe som antydet tordenvær. Tok derfor turen ut og ned til t-banen som gikk 15.37.. Alt var tilsynelatende normalt, også på Stortinget t-banestopp. Det eneste jeg bet meg merke i var at det luktet litt svidd. I det jeg nesten hadde kommet meg opp til gaten begynte brannalarmen å gå. Jaja, tenkte jeg - er vel noen som har svidd noen aviser eller et eller annet her nede..
Da jeg kom opp på bakkeplanet på Egertorget stusset jeg over hvorfor det stod så mange folk i gatene med mobiltelefonen i hånda og stirret. Trodde kanskje at det hadde begynt å brenne i et bygg siden det lukta litt svidd på t-banestoppet, men kunne ikke se noe.. Ringte derfor på dørklokka til andre etage der brudesalongen ligger for å komme meg inn. Ingen svarte. Til slutt kom en mann bort til meg og sa at de hadde stengt fordi det hadde gått av en bombe i VG-huset. "Shit, tuller du!? Nå får jeg frysninger her..", sa jeg.
Dessverre var det ikke tull, og jeg ringte så til min samboer som satt i bilen på vei hjem fra fjellet. Han fortalte meg at han hadde hørt på radioen at det hadde gått av en bombe i regjeringskvartalet. Og at det kanskje hadde gått av en annen et annet sted.. I tillegg begynte det å komme folk som holdt rundt hverandre og gråt.. Dette var virkelig ikke et sted jeg ville være akkurat nå! Målet var bare komme meg så fort som bare mulig hjem til leiligheten igjen. Men ikke via t-banen, og hvis jeg skulle ta buss måtte jeg gå forbi flere steder som ansees som "samlingsplasser".. Eneste mulighet var taxi. Tror jeg brukte en time før jeg fikk tak i en. Jeg har vel aldri følt meg så paranoid i Oslo by før. Og mens jeg gikk der og lette ringte jeg rundt til mine venner. Fire av de bor i samme område som bomben gikk av. De går gjennom regjeringskvartalet hver eneste dag. Men heldigvis var alle i orden!!
Jeg var hjemme igjen i leiligheten ved femtiden. Har vel aldri hvert så glad for å låse meg inn der. Satte meg selvfølgelig ned foran tven, og idet min samboer kom hjem begynte de første meldingene om skudd avfyrt på Utøya.. Deretter fulgte mange timer foran tven.. sjokkert og i vantro kom meldinger om flere og flere skudd.. og etterhvert også intervjuer fra folk som hadde reddet ungdommer fra øya som også hadde sett flere ligge livløse langs stranden og i vannet.. Politiet kom med et anslått tall på døde - 10, kanskje 9, før vi endelig la oss. Jeg og min samboer hadde pakket og var klare til å dra opp til Dokka dagen etter for å skyte de tradisjonelle stevnene der..
Jeg klarte nesten ikke å sove natt til lørdag. Jeg var anspent og småkvalm. Vrei meg hundre ganger rundt i senga. Tidlig på morgenen bestemte jeg meg for å sjekke litt nyheter på mobilen. Det første som slo meg rett ned på VG-nett var det nye og oppdaterte tallet om over 80 døde. Helt sinnsykt. Helt uvirkelig. En forferdelig stor tragedie var nå en realitet. All skyting innen DFS ble stoppet denne helgen. Selvfølgelig en helt riktig avgjørelse. Personlig så hadde jeg ingen lyst til å avfyre ett eneste skudd den helgen. Jeg følte heller et behov for å gå en tur, og være sammen med folk. I tillegg var det nå heller ikke sikker at LS skulle bli arrangert.
Mandagen gikk derfor med til å vente på den endelige avgjørelsen. Jeg satt faktisk å ventet et par timer, før jeg til slutt bare måtte komme meg ut. Jeg skulle prøve å enda en gang hente sløret mitt. Det som jeg egentlig skulle hente fredag.. Stemningen nede i sentrum var selvfølgelig annerledes. Det var mye folk, men mange gikk å bar på roser. Noen la de foran domkirken, mens mange var på vei til Rådhusplassen for å være med på rosetoget. Selv følte jeg også for å være med på denne makeringen, så jeg dro hjem og kom tilbake på en stappa t-bane når klokken begynte å nærme seg 18.. Så utrolig mange folk! Mange flere enn på 17. mai!
Jeg, min samboer og noen venninner gikk mot Rådhusplassen, men i en sidegate måtte vi gi opp. Da var det fullt. Vi ble stående der i en halvtime hvor vi ikke helt skjønte hvem eller hvordan man skulle dirigere dette blomstertoget. Det var jo stappa! Pluselig ser vi en bølge av blomster reise seg og komme mot oss. Alle som hadde blomster løftet de mot himmelen. Vi hadde ikke hørt noe, men dette skjedde altså helt plutselig. Alle var helt stille. Det var en helt merkelig og god opplevelse.
"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen".
Dette sitatet fra en av ofrene på Utøya har vel aldri passet bedre! Og det var så flott å komme hjem den kvelden å se på tv det store rosehavet som vi i utgangspunktet ikke hadde mulighet til å se da vi stod der nede!
I dag når jeg skriver dette blogginnlegget har det gått en uke siden terrorangrepet skjedde. Mye har skjedd imellomtiden, og det kommer jeg til å skrive mer om i de neste innleggene. Men i dag hadde jeg et behov jeg måtte fylle før jeg tar turen videre til Bodø og LS imorra. Jeg ville gjerne ned til sentrum og se stedet der den første hendelsen inntraff, og jeg ville se rosehavene rundt om i byen.. Jeg valgte å ta bilder av det for å aldri glemme denne hendelsen som har rystet oss alle - men mest av alt for å ikke glemme hvor mye omtanke og kjærlighet som har blitt vist.
Når jeg nå har kommet til veis ende i dette blogginnlegget, føler jeg en liten lettelse. Det var godt å få skrevet ned inntrykkene som har satt seg den siste uken. Skyteporten er virkelig ikke alt i slike stunder, men det er samhold og positivitet. Det skal jeg ta med meg videre, for nå er det LS, så er det jobb og så er det bryllup! Hverdagen kommer sakte men sikkert tilbake igjen, og det er mye å glede seg over :o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar