Dagen startet tildlig til å være en søndag. Jeg skulle skyte som nummer to for Østfold under lagskytingen. Skytetiden var satt til 09:20 og for å få riktig oppladning måtte jeg være ute i god tid. Planen var å sitte/stå i stilling, samtidig som jeg hørte på iMaxFocus for å senke puls og skuldre. Det fikk jeg forsåvidt gjort, selv om det ikke ble i mer en fem minutter. Jeg var fortsatt innmari spent og ikke hadde jeg sovet spesielt bra (jeg gjør aldri det foran store stevner, eller annet som gjør meg stressa). Fordelen var at jeg visste hvordan dette kom til å fungere mtp tiden. Det virket ikke som om noen hadde trent på, eller visste hva de skulle skyte så det var mange som var bekymret for tiden. Programmet var fem skudd stående og fem skudd knestående i en serie på 4 minutter. Gårsdagens trening viste at jeg hadde minst 30 sekunder ekstra til rådighet som jeg tenkte jeg kom til å trenge med ekstra puls og bevegelse i børsa.
Prøveskudda ble fordelt med to skudd i sentrum på kne og to eller tre ganske dårlige skudd på stående. Ingen optimal forberedelse, men jeg tenkte som så at her var det antakelig litt justering av bein og balanse som måtte til. Fokuset under selve skytingen lå kun på gjennomføringen. Det var MYE puls i siktet på stående og det følte som om jeg i bestefall sikulerte rundt nierringen. Det var ingen store "brølere", men det var jagguimeg ingen 50-serie heller.. Tiden ble disponert bra på stående og jeg satt meg ned da det gjenstod drøye to minutter. Jeg visste akkurat hvordan jeg skulle sitte for å unngå den verste pulsen i børsa, men den var definitivt tilstede. Løsningen (som jeg har gjort tidligere) ble å holde litt hardt i børsa med venstrehånden for å få mer kontroll. Jeg skjøt fem greie skudd og jeg hadde fortsatt 25 sekunder igjen av skytetiden da jeg var ferdig. Jeg kunne altså brukt lenger tid, men jeg synes det var mer viktig å skyte på rytmen enn å absolutt skulle bruke hele tiden - da kan det fort komme en utdrager.
Umiddelbart etter skytingen var jeg ikke superfornøyd, men ved nærmere ettertanke følte jeg at jeg hadde gjort det beste ut i fra mine evner og mitt fokus. Jeg så for meg fem niere rundt blinken på stående og håpte kanskje at ikke kne ble så ille. Anvisningen viste litt spredning, men jeg var veldig happy med to tiere og tre niere på stående slik det hadde sett ut i siktet. Og da jeg avsluttet med fem tiere på kne ble jeg enda mer happy :) Jeg er sikkert på at den lille treningen jeg gjorde kvelden før gav meg den lille ekstra marginen som jeg trengte for å skyte såpass. Det betydde mye for meg å kunne prestere for laget!
Desverre gikk det ikke helt veien for Østfold-laget denne gangen og vi måtte til slutt ta til takke med sisteplass. Alle må ha dagen og litt flaks og desverre var det ikke vår tur denne gangen, men alle gjorde sitt beste og mer forlanger vi ikke.
 |
| Før anvinsningen av sisteetappen under lagskytingen. |
Etter lagskytingen dro jeg hjem til leiligheten. Det er definitivt fordel å bo i byen når det er mesterskapsstevner i nærheten. Det er lange dager med mange finaler og mye venting. Det var godt å komme hjem og ta seg en hvil før den individuelle finalen klokken 15. Jeg kjente jeg var lettet etter å ha fått til en god gjennomføring under lagskytingen og tenkte at så lenge jeg klarte å fortsette og holde fokuset på den måte så skulle jeg være fornøyd - uansett poengsum.
Forberedelsene skulle gjøres på samme måte som før lagskytingen. Jeg fikk ikke like god tid, men jeg tok med meg avspenningssporet inn på standplass og fortsatte lyttingen og testing av stillingene der. Stanplasskommentatoren fortalte om hvem som ledet ditt og datt, men jeg "nektet" å la meg affisere av det. Det var ikke viktig eller relevant for skytingen min - det var det kun gjennomføringen som var. (Ja, det blir mye gjentakelse nå, men det er også det skyting handler om: copy/paste!) Nervene var ikke så veldig plagsomme på kne. Jeg følte jeg hadde god kontroll, og selv tomhylsene til mister Claussen klarte ikke å vippe meg av pinnen. Det var kult å se at jeg klarte 50 poeng på tross av ytre og indre påvirkninger!
Så var det klart for fem enkle ståendeskudd. DET er ikke bare bare. Fordelen er god skytetid på hvert enkelt skudd - 1 minutt. Minuset er at man vet nøyaktig hvor bra eller dårlig man skyter. Jeg var også bekymret for at de ville kommentere mellom hvert skudd, noe som ville ta lenger tid (=vond rygg) og ikke minst fyre opp de dumme "hvis jeg skyter sånn og sånn så kan jeg få medalje osv-tankene". Det er mildt sagt mentalt utfordrende når man ikke er vant til slikt fra før. Heldigvis ble det ingen kommentering mellom vært enkelt skudd. Puh!
Allikevel slo pulsen kjappere og hardere for hvert skudd jeg skjøt. Det var et vannvittig press og jeg skjønner fortsatt ikke helt hvordan jeg fikk det til å gå så bra som det gjorde. Eller - litt vet jeg jo. Jeg var tro mot planen. Fokuset var kun på hvordan gjennomføringen skulle være. Hvordan alt skulle "på plass" før skuddet smalt. Jeg visste at balansen måtte være riktig, at kinnstøtta måtte møte kinnet på et visst sted og at hodet ikke måtte tippe ut mot høyre.. Ventet jeg "lenge nok" ville det også roe seg akkurat så mye at jeg kunne trekke av på rund blink. Jeg visste alt dette. Og etter fire skudd hadde jeg kun en nier. Pulsen toppet seg og kun et skudd gjenstod. Jeg kunne ikke vike fra planen nå. Jeg måtte gjøre akkurat det samme igjen. Det gjorde jeg - bortsett fra en liten ting - det smalt litt for raskt i forhold til de andre skudda. Og jeg så det - skuddet smalt ikke i midt med ut mot høyre - antakelig en åtter.. Lufta gikk ut av kroppen - litt fordi det var surt å misse det aller siste skuddet - men mest fordi jeg nå endelig kunne senke skuldrene og slutte å være så spent. Jeg har vel aldri produsert så mye adrenalin i løpet av en uke, og nå skulle det bli godt å komme seg ned igjen.
Anvisningen var nesten enda mer spennende enn selve skytingen. Eller - det er to forskjellige måte å være nervøs på. Når man skyter kan man ikke slippe ut noen som helst følelser - man må kontrollere de. Når man står å venter på anvisningen kan man tross alt skjære grimaser, riste løs kroppen og prate med folk. Men det er fortsatt ekstremt spennende. Og ikke visste jeg hvordan jeg lå an i forhold til noen av de andre rundt meg.
Kort fortalt så hadde jeg klatret en del på listen, så det tok en del tid før jeg skulle få anvist mitt siste skudd. Jeg visste jo at det definitivt ikke var en tier - og høyst sannsynlig ikke en nier heller. Jeg hadde rett. Siste skuddet ble en ganske så klar åtter. Men det var greit - jeg visste hvorfor den kom - jeg ble litt for ivrig og skjøt litt for kjapt. Men hu og hei - jeg kunne ikke være misfornøyd. Dette var uansett to poeng bedre enn sist gang jeg skjøt finalen under Viken, samtidig som at nivået på prestasjonene var på sitt høyeste i år. Vinneren vant med 346 poeng, og jeg endte på 343. Den beste kvinnen fikk til slutt 344 poeng - for å slå henne måtte jeg skutt en tier på det siste skuddet - en nier ville ikke holdt siden jeg ikke hadde nok innertreff. Det var ikke et surt tap, jeg skjøt opp mot mitt beste i dag og bedre enn jeg hadde drømt om på forhånd i dette selskapet. Mer enn det skal jeg ikke forlange av meg selv.
Uken har vært tøff på mange måter, men samtidig har jeg hele tiden vært tro mot planen og fokusert kun på gjennomføringen - alt annet har vært uviktig. Jeg har heller ikke tillatt meg selv å dvele ved, eller "kjenne" på fornøydfølelsen i løpet av uken, for å ikke miste fokuset eller bli opptatt av å skulle prestere poengsummessig. Men nå begynner det å synke inn litt etter litt.. helt utrolig igrunn :) Jeg har aldri skutt så mye - eller så bra som nå. Jeg har skutt ny pers på 247 poeng og tangert persen, jeg vant stevnet i Ås, kom på andreplass i Frogn/Drøbak og fikk tredjeplassen i Halden (og så jeg som ikke pleier å få noen medaljer fra stevner). Jeg skjøt meg inn på "kongelaget" på Viken II, hvor jeg gjennomførte en meget god finale på tross av enorm puls og endte på 9. plass og ble nest beste jente. I tillegg var jeg en av fire som hadde den beste 10-skudden under lagskytingen. Det er rart å tenke på her jeg sitter!
Det er helt fascinerende å se at selv etter over 22 år i skytesporten tar plutselig skytingen min en ny og spennde vei! Så mange timer som jeg har tilbragt på standplass - treningskudd etter treningsskudd. Ikke har jeg som mål å bli verdensmester eller "dronning" for den sakens skyld. Jeg har trent fordi det er det jeg synes er gøy - og sammen med resten av Team Kisen-gjengen har jeg fått den motivasjonen og energien jeg har trengt når ting har vært vanskelig og mørkt. Før når jeg har skutt bra innendørs har jeg fått litt "angst" for å skyte mer fordi jeg har vært redd for å bryte den gode flyten. Nå er følelsen annerledes. Jeg ser endelig hva jeg må gjøre for å treffe blink og det er nesten så jeg blir helt "oppslukt" av det å gjennomføre hvert skudd akkurat sånn jeg vet det må gjøres. Summen eller hva andre skyter er ikke viktig, bare hva jeg selv driver med. Jeg er mer motivert enn noen gang og skal fortsette å holde fokuset på gjennomføringen fremfor noe annet resten av sesongen. Jeg sier ikke at ting kommer kun til å gå bra herfra, men det er helt bunn ærlig sånn jeg føler det nå. Hva fremtiden bringer vet jeg ingenting om, men denne uken er vel verdt å ta med seg videre.
Til slutt må jeg nok en gang takke så mye for gode ord og lykkeønskninger - det varmer utrolig mye!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar